Kanskje er det ikke så rart at flertallet av politikerne på Stortinget arbeider etter den gamle sangteksten «din munn sier nei, men dine øyne sier ja». For vi, folket, fortsetter jo å velge stort sett de samme partiene inn på Tinget gang på gang, skriver Anne Merethe Erstad. Foto: Colourbox

Hvem bryr seg om folkets mening?

Men når til og med grasrota i eget, kraftig skrumpende, parti protesterer, kunne man kanskje forvente at partitoppene lyttet?

Da jeg var ung journalist, lærte jeg uttrykket «å skrive for hverandre». Det handlet kort sagt om at journalister kan gå i den fella at de er mer opptatt av å imponere kollegaer, enn å tenke på leseren. Og det kan være ganske dumt, i en geskjeft der man lever av leserne.

Journalister er imidlertid ikke alene om å risikere primadonnanykker. Det finnes dem som er atskillig mer utsatt - som politikere, for eksempel. Valgt av folket, betalt av folket, og ansvarlig overfor folket. I teorien burde det være enkelt: politikeren representerer sine velgere i parlamentet, og lytter til folkets røst før hun tar sin beslutning. I virkelighetens verden er det vanskeligere. Her er mange hensyn å ta. Og folkemeninga virker ikke alltid å veie spesielt tungt på vektskåla. I hvert fall ikke når det fortsatt er lenge til neste valg.

Det mest kjente eksempelet er kanskje EU-striden. Det gjenstridige norske folket sa nei til EF i 1972. Det gikk to tiår før toppolitikerne i Norge tok sjansen på en ny folkeavstemming. Da var Norge allerede så sterkt involvert i det europeiske, økonomiske felleskapet, gjennom EØS-avtalen, at vi nesten var for medlemmer å regne. Uten at folket egentlig hadde uttalt seg. Ikke så rart da, kanskje, at statsministeren signerte en avtale om tiltredelse til den europeiske unionen noen måneder før folket skulle si sitt. Veien lå tilsynelatende åpen.

Men så kom november 1994 - og flertallet i Norge sa nei. Igjen. Den famøse Korfu-avtalen måtte kanselleres, og Norge ble stående utenfor. I teorien. Men som professor Erik O. Eriksen ved ARENA senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo sier det:

«Jeg pleier å si at Norge er de facto medlem av EU fordi vi er så involvert, men formelt er ikke Norge EU-medlem.»

Og han har jo helt rett. I praksis retter Norge seg etter EU sine regler i de aller fleste tilfeller. Det har vi gjort i mange år. Så der fikk du den, folket!

Og kanskje er det ikke så rart at flertallet av politikerne på Stortinget arbeider etter den gamle sangteksten «din munn sier nei, men dine øyne sier ja». For vi, folket, fortsetter jo å velge stort sett de samme partiene inn på Tinget gang på gang.

Så har vi sammenslåing av kommuner og fylker. Her er det ikke alltid godt å vite hva «folket» mener. Det ropes og skrikes på begge sider. I hvert fall i media. Men nylig gjorde Sentio Research en undersøkelse for NRK som viser at et stort flertall av befolkninga i Troms og Finnmark sier nei til sammenslåing av fylkene.  Det stemmer ganske godt med signaler som har kommet underveis. Men mange av politikerne våre har ikke brydd seg nevneverdig om disse signalene. Er det noen som tror de vil gjøre det nå?

Tvangsekteskap har vi kanskje ikke i det moderne Norge. Men i politikken er det ikke så rent få som arbeider etter ideen om at «vil du ikke, så skal du».

Og nylig ble det altså kjent at et stort flertall i Arbeiderpartiets landsstyre sier ja til den såkalte «EUs tredje energimarkedspakke». Noe som betyr at Ap-toppene også åpner for norsk tilslutning til EUs omstridte energibyrå ACER. Og at Ap etter alt å dømme vil sørge for at den konservative regjeringa vår får det som den vil.

Akkurat, ja.

Dette skjer på tross av et betydelig grasrotopprør i Arbeiderpartiet - over store deler av landet. Mot ACER. Dette skjer på tross av at fylkeslag etter fylkeslag har sagt nei. Dette skjer etter at LO-sekretariatet har sagt nei - etter at det ene store LO-forbundet etter det andre har protestert mot at vi skal legge enda mer makt i EUs hender.

Jeg mener, ingen kan forvente at Ap skal bry seg om hva for eksempel senterpartister mener. Eller at arbeidsfolk protesterer. Men når til og med grasrota i eget, kraftig skrumpende, parti protesterer, kunne man kanskje forvente at partitoppene lyttet?

Men hvorfor skulle de nå det. Hvem bryr seg om hva folket mener?

  • Les mer fra Anne Merethe Erstad på bloggen hennes

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse