Syke mennesker ble en vare som ble bydd ut på sykehusmarkedet – hvor pasientene blir priset ut fra hvilke ”oppgaver” sykehuset mener pasienten er best tjent med for å bli frisk - omentrent slik det foregår når min gamle Honda trenger litt ettersyn. Illustrasjon: Colourbox

Hvem gjorde sykehusene om til butikk?

Før i verden var det slik at et hus med syke mennesker var et sykehus. Dit reiste vi for å bli friske. I dag er et hus med syke mennesker et ”Foretak” hvor pasientene er varer – som betraktes ut fra et bedriftsøkonomisk perspektiv – muligens på linje med som skruer, fyrstikker eller spiker. Hvordan kunne det gå så galt?

Den første dagen i januar 2002 ble sykehusreformen satt ut i livet. Sykehusene i Norge ble fra da av organisert i statlig eide foretak som i hovedsak skulle styres etter prinsippet om New Public Management eller sagt på norsk – Sykehusene skulle organiseres etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Sykehus ble ”leverandørene” som skulle levere tjenester /varer til bestillerenhetene – de fem regionale helseforetak. Syke mennesker ble en vare som ble bydd ut på sykehusmarkedet – hvor pasientene blir priset ut fra hvilke ”oppgaver” sykehuset mener pasienten er best tjent med for å bli frisk - omentrent slik det foregår når min gamle Honda trenger litt ettersyn.

Sykehusreformens mor eller far er et studie verdt. Et lett søk i regjeringens oversikter finner jeg ut at Kjell Magne Bondevik, KRF, ledet sin 1. regjering sammen med Senterpartiet og Venstre i tidsrommet 1997 til mars 2000. Men i mars 2000 ville ikke regjeringen Bondevik støtte Høyre og Arbeiderpartiets krav om endringer i forurensingsloven for bygging av gasskraftverk. Bondevik stilte kabinettspørsmål og Arbeiderpartiets intermesso på 1,5 år var et faktum. Etter valget i 2001 gjenoppsto Kjell Magne Bondevik som en fugl Fønix og var igjen regjeringssjef fram til valget i 2005. Med seg på sitt 2. regjeringslag hadde Bondevik fortsatt Venstre med seg, mens Sp var byttet ut med partiet Høyre.

Da helseminister Tore Tønne (Ap) la fram sykehusreformen 6. april 2001 ble det lovfestet et system for brukermedvirkning – men helseministeren sa ingenting om hvordan dette skulle gjennomføres i praksis. Bjørg Njaa, leder i Landsforeningen for pårørende innen psykiatri sa det slik:

”Arbeiderpartiet har tydeligvis bestemt seg på forhånd og det har vært et råkjør for å unngå forsinkelser.”

Sykehusreformen møtte massiv kritikk fra fagfolk. Men regjeringen Stoltenberg hadde altså en idé om at staten skulle spare penger på sykehusdriften – bare sykehusdriften ble mest mulig effektiv. Jeg vet ikke hva det var som seiret aprildagene i 2001 – men fasiten vi sitter med i dag viser at det umulig kunne være fornuften.

Samhandlingsreformen

”Rett behandling, på rett sted - til rett tid” var mantraet i juni 2009 da samhandlingsreformen ble presentert av den Rødgrønne regjerningen. Det ser ut som om Arbeiderpartiet er glad i reformer – Det må være lov å si det – all den tid Sykehusreformen (2001) og samhandlingsreformen både ble initiert (2009) og iverksatt (2012) av den rødgrønne regjering.

”Samhandle” høres fint ut – Det gir assosiasjoner til felleskap, samarbeid og ansvar – ikke sant? I regjeringens dokumenter finnes formuleringer om at kommunene skulle dele ansvar… sørge for sine borgeres behov for helsetjenester, uavhengig av om tjenestene skulle leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av helseforetak. Ansvaret skulle motivere kommunene til å satse på forebyggende helsetjenester, spare kostnader, unngå sykehusinnleggelser. Fine ord ble brukt som ”Synergieffekter og helhetlig tenking for at borgere – vi folket – skulle ha det godt. Det høres fantastisk ut. Men hva viser fasiten?

Mange kommuner har ikke økonomi til å ha klare mottaksenheter for pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus. Kommunene må betale rundt 4000 kroner per døgn for utskrivningsklare pasienter. Det er en tung økonomisk ryggsekk for enkelte kommuner å bære. Men økonomien er ikke det viktigste. Vi må begynne å se pasientene først. For det er ofte særdeles utfordrende for pasientene å ligge på sykehus – ofte flere mil unna hjemstedet og familien uker på tamp. Det viser seg at verken sykehusreformen eller samhandlingsreformen vektlegger de menneskelige konsekvensene i den grad som regjeringen reklamerte for: ” Synergieffekter og helhetlig tenking for at borgere – vi folket – skal ha det godt.”

Antall sykepleiere er redusert så kraftig at sykepleiere på jobb ofte ikke har tid til å vise omsorg – det blir for kostbart – her skal det spares. Ansattes vilje til å vise omsorg vektlegges mindre, fordi de blir omtalt som ”Human resources” eller ”Human capital” – og med begrepene ”menneskelige ressurser” og ”menneskelig kapital” blir de nedgradert til penger og en utgift – som foretakene må få redusert så kraftig som overhode mulig.

”Menneskelige ressurser” har også en annen oppgave – å få pasientene fortest mulig klargjort for utskrivning ut av sykehusene.

Arbeiderpartiet er ikke alene ansvarlig for det mistrøstige systemet - hvor syke mennesker, pasientene, blir prissatt på linje med skruer, fyrstikker eller spiker. Bortsett fra partiene Rødt og MDG har samtlige partier på Stortinget - AP, SV, Sp, V, H, KrF og Frp vært - og er - en del av ulike regjerings-konstellasjoner siden 2001. Noen politikere har representert sine partier i flere regjeringer.

Vi har – slik jeg ser det – hatt en avløsende rekke med helseministere – uansett fargekombinasjon - som har abdisert og overlatt all styring av befolkningens helsetjenester til helseforetakene. Vi har fått et helsevesen hvor økonomisk bærekraft teller mest – og menneskelig bærekraft blir skuflet bort i et system som styres av helsebyråkrater, finans-konsulenter og ”foretak” enten det står nord, sør, øst eller vest etter ”Helse.” Vi har fått et Helsesystem hvor systemene er viktigst uansett hvor høyt legene roper ”varsku.” Og pasientene? De er redusert til en vare som er prisgitt systemenes mange ulemper.

Er det slik vi vil ha det? De fleste er nok enige med meg i at dagens foretaksmodell er gått ut på dato. Det kan imidlertid være utfordrende å bli kvitt galskapen når dagens regjering og flertallet av politikere ikke lytter til folket som har gitt dem tillit. Det er valg snart. Lokalpolitikere og fylkestings politikere bør allerede nå begynne å trene på å lytte til folket – IKKE til makta i sør. Hvis lokalpolitikere ikke evner den oppgaven kan det bli smått med tillit foran kommune – og fylkestingsvalget i 2019

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse