De to viktigste oppgavene for Antarktis-traktaten er derfor å motvirke at verdens siste ressurskammer overlates til et uregulert marked for fiske, turisme, militarisering og mineralutvinning, og å motivere en utvidet krets av medlemmer til å oppfylle klimamålene i Paris-avtalen, skriver Øyuvind Stokke. Bildet viser den norske forskningsstasjonenTroll. Foto: Stein Tronstad

Hvem har rett til ressursene i Antarktis?

Allmenningens tragedie er årsaken til at vi ikke kjenner igjen vårt eget fotavtrykk i verden, og global oppvarming er det typiske eksempelet på tragedien.

Spørsmålet om hvilke stater som kan hevde suverenitet over territorium i Antarktis er enda ikke avklart. Norge er en av syv signaturmakter som gjør krav på territorium i verdens siste villmark. Med den tiltagende issmeltingen på den antarktiske halvøya vil spørsmålet om retten til mineraler kunne komme på den internasjonale dagsorden med eksplosiv styrke. Men hvordan begrunner vi egentlig retten til ett av jordens mest sårbare naturmiljø når dette påvirkes av giftstoffer, plastavfall og menneskeskapte klimaendringer? Det merkelige er at nettopp under den epoken som bærer vårt navn – antropocen – synes mennesket ute av stand til å erkjenne at det former også sine naturlige omgivelser. Konsekvensen er at skylden for den globale oppvarmingen legges på politikere, grådige individer og selskaper, og naturlige variasjoner i atmosfærens temperatur. Allmenningens tragedie er årsaken til at vi ikke kjenner igjen vårt eget fotavtrykk i verden, og global oppvarming er det typiske eksempelet på tragedien.

Filosofen Steven Vogel som besøkte UiT i mai illustrerer det slik: Han som legger ut på søndagstur med sin SUV vet at utslippene fra bilturen ikke fører til global oppvarming. MEN, det som fra hans (eller det multinasjonale oljeselskapets) perspektiv fremstår som en rimelig og fornuftig handling, fører til en situasjon ingen ønsker seg når alle bidrar til overforbruket av jordens ressurser, med miljøødeleggelser og farlige klimaendringer som konsekvens. Global oppvarming har nå også blitt det store miljøproblemet i Antarktis. Ifølge presidenten i Den vitenskapelige komiteen for antarktisk forskning, Steven Chown, er tiden i ferd med å renne ut for det hvite kontinentet. Å utøve kollektivt ansvar overfor våre globale fellesressurser krever politisk handling, og det viktigste politiske redskapet for det omtalte kontinent er Antarktis-traktaten, et politisk system bygget på vitenskapens autoritet.

Gitt størrelsen på problemet er det derfor på høy tid at traktaten realiserer sitt kosmopolitiske potensiale gjennom sterkere integrasjon i den globale politiske orden. Traktaten kunne danne utgangspunkt for en naturens konstitusjonelle orden, bygget på en internasjonal grunnlov for våre globale fellesressurser. Nettopp i Antarktis bør retten til å eie og bruke naturressurser balanseres mot kravshaverens forpliktelse til å ta ansvar for miljøet vårt – inkludert utvinning og salg av ressurser som driver den globale oppvarmingen. I denne forstand bør vi snakke om ressursforpliktelser snarere enn ressursrettigheter. Men hvordan får vi verdenssamfunnet til å ta større ansvar for naturmiljøet i Antarktis?

En svakhet med Antarktis-traktaten er at dens internasjonale legitimitet er mangelfull. Traktaten har utvilsomt vært en suksess i form av å fremme fred og vitenskap i det iskalde politiske klimaet fra dens tilblivelse i 1959 og fremover. Men all den tid et mindretall av verdens stater er medlemmer av en traktat som skal regulere en global fellesressurs av vital betydning for verdens økosystemer og klima, er det en konstant fare for at traktatens legitimitet undergraves. På tross av forbudet mot mineralutvinning på kontinentet er det i dag juridisk sett ingenting som kan hindre et selskap fra en stat utenfor traktaten i å starte med slik utvinning, ei heller i å sende fabrikktrålere til Sørishavet. En utvidet krets av medlemsland i traktaten vil sikre at et økende antall stater får en «andel» i kontinentet og dermed motiveres til å engasjere seg i Antarktis ut fra et globalt miljøperspektiv.

Den politiske legitimiteten til traktaten må styrkes for å motvirke allmenningens tragedie i Antarktis (og Sørishavet) i form av et kappløp for fiskeressurser og mineralutvinning ledet an av multinasjonale selskap registrert i de mange bekvemmelighetsstater utenfor traktaten. Som fremtidig grunnlov for jordens fellesressurser bør traktaten derfor gi en stemme også til tidens grønne protestbevegelser når disse reiser debatten om den statens suverene rett til å utvinne naturressurser som skader naturmiljøet – i den politiske offentligheten og ved domstolene. Kravet om en moralsk, om enda ikke juridisk, symmetri mellom rettigheter og ansvar for naturressurser setter Norges roller som oljeeksportør, signatarmakt og vokter av Antarktis på spissen.

Dypest sett er miljøkrisen et resultat av individer, selskaper og stater som overforbruker naturressurser, særlig atmosfærens kapasitet til å lagre CO2, ved å overlate miljøproblemene til markedet. De to viktigste oppgavene for Antarktis-traktaten er derfor å motvirke at verdens siste ressurskammer overlates til et uregulert marked for fiske, turisme, militarisering og mineralutvinning, og å motivere en utvidet krets av medlemmer til å oppfylle klimamålene i Paris-avtalen.

  • Du kan høre mer om forskningen til Øyvind Stokke i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse