Vedtaket om sammenslåing av Finnmark og Troms koster. Og Stortinget - som bare synes å ha tenkt på besparelsene en sammenslåing vil kunne gi - må skjønne at det faktisk må betale for å nå sine mål, skriver Svenn A. Nielsen. (Foto: Privat)

Hvem skal forsone Nord-Norge?

Stortinget har bestemt at Finnmark og Troms skal slås sammen. Vi trenger ikke tilgi dem, for de vet hva de gjør, selv om det ikke virker slik.

Overalt hvor jeg kom var det et agg, en skepsis og av og til noe som lignet et hat mot storsamfunnet sørafor.

Jeg har mange kontakter i Finnmark. Jeg erklærte meg som same i 2002, og fikk stemmerett til Sametinget, selv om jeg er oppvokst i en norsk embetsmannsfamilie der mine samiske aner overhodet ikke var tema. Jeg har derfor ingen undersøkelse som vil holde mål om den blir veid på den akademiske skålvekt for det jeg nå skal skive, men det er er et forsøk på en analyse som baserer seg på mine inntrykk og opplevelser gjennom et over 60 år langt liv som samfunnsborger, journalist og de siste årene prest.

Elev i Kautokeino

I 1966 eller 1967 skulle jeg være sammen med mine foreldre som hvert år jaktet rype med utgangspunkt i Aidijavre fjellstue, en mil fra finskegrensen og inn mot Kautokeino. Det ble en utrolig flott opplevelse, men også en skremmende. To uker pleide mor og far å bruke der, men jeg fikk bare fri fra skolen én uke. Den første uken av oppholdet ble jeg derfor en del av internatskolen i Kautokeino.

Jeg opplevde et hat mot alt jeg sto for, og jeg har noen erfaringer derfra jeg slett ikke vil at noen skal utsettes for. Jeg var plutselig norsk i en setting der det var forbudt å snakke annet enn norsk i timene på skolen. Samtidig skjønte jeg at de som var der annenhver uke heller ikke syntes de hadde noe å se frem til. 

Naken skabb

Jeg opplevde blant annet et utbrudd av skabb. Utbruddet var ikke forskrekkende for meg, jeg gikk nemlig fri, men mange ble rammet og det kom helsepersonell i hvite frakker til internatet. Jeg måtte passere behandlingsrommet, en større sal, på vei til min sovesal, og jeg måtte forbi døren der skabbofrene ble påsmurt «skabbsalven”. Døren sto vid åpen, og jeg så samiske jenter i begynnelsen av tenårene stå der nakne og på geledd, med hendene foran seg, mens de ventet på tur. Jeg hadde sett uskarpe bilder fra tyske konsentrasjonsleire, og jeg kom fra et ganske strengt og pietistisk prestehjem. Opplevelsen rystet meg.

Jeg opplevde også ganske sterkt at respekten for det samiske var ikke-eksisterende også blant lærerne, og så vidt jeg husker var det bare norske lærere, noen av dem uerfarne og unge.

Funksjonshemmet same

En tid etter at jeg registrerte meg som same, ble jeg valgt inn i styret for Duodjeinstituhtta, som har sitt hovedkontor i Kautokeino. Jeg sitter der ennå. Vi utdanner folk i samisk handverk – hardsløyd som handler om bein og tre, mykere handarbeid som handler om kofter, søm og skinn. Vi har verksteder og veiledere fra Snåsa i Sør til Kirkenes  i nord-øst, og forsøker å bidra til at samisk handverkstradisjon også kan bli en levevei for folk. Vi er ikke alene om dette, og Sametinget er en god og pålitelig finansieringskilde for dette helt nødvendige arbeidet. Uten dette arbeidet er det fare for at mange ord og vendinger i det samiske språk, og mange viktige elementer i den samiske kultur blir borte. Jeg har virkelig følt at jeg har fått være med på et viktig arbeid, selv om jeg er en funksjonshemmet same – jeg har hverken språket eller kulturen i ryggmargen.

Prest i Alta

I fjor ble jeg prestevikar i Alta i to måneder. Jeg ble slått av den store kulturforskjellen mellom Alta, som jeg hadde forventet skulle ligne på Tromsø, og det jeg var vant til. Overalt hvor jeg kom var det et agg, en skepsis og av og til noe som lignet et hat mot storsamfunnet sørafor. Inkludert i dette også en aggresjon mot Hammerfest som hadde noe Alta manglet – et sykehus. Og alle, i alle fall alle jeg hørte på kafeene jeg besøkte, nesten alle jeg leste innleggene til i avisene, og nesten alle jeg snakket med, var motstandere av en sammenslåing med Troms, samtidig som ingen lege i verden kunne overbevise folk om at de var trygge og vel ivaretatt om de i Alta ikke fikk et sykehus minst like godt som i Hammerfest.

Sammenslåingen var en konspirasjon for å ta knekken på Finnmark (og Alta?), og den startet i Hammerfest og forsterket seg i Tromsø før den tok første fly til den virkelig store fienden i Oslo.

Forsoning

Skal mennesker kunne se hverandre i øynene og oppleve at de er likeverdige, må selvrespekten etableres. Om en part i et forhold opplever seg som underlegen, eller at den andre part ser på dem som underlegen, er utgangspunktet særdeles dårlig. Finnmarkinger, samer eller ikke-samer, har i dag kanskje ingen grunn til å føle seg underlegne, men det spørs om ikke mange tiår med overgrep har skapt en følelse av at «de andre» ser på dem som underlegne. Det er en følelse som må tas alvorlig. Det er nemlig ikke det norske storsamfunnet, verken vi i Troms eller noen i Oslo, som kan fortelle folk fra Finnmark at vi egentlig bare vil dem vel, og så forvente at de skal svelge agnet.

Først og fremt må et menneske forsone seg med seg selv. Deretter kan det kanskje forsone seg med «de andre», og storsamfunnet fra Tromsø og sørover har mye ugjort i arbeidet med å skape denne forsoningen. 

Både materielt og åndelig

Problemet er ikke bare materielt, men også åndelig. For noen år siden ble den samiske åndelighet latterliggjort fra Tromsø til Oslo (i sær i Oslo, det må sies), da Statsbyggs representanter og samer sov ute på tomta som skulle romme Den samiske høyskolens nye bygg i Kautokeino. Samene sov ute for å sjekke om de fikk lov av de underjordiske til å bygge nettopp der. Om det ble en rolig natt, var det greit. En helt vanlig samisk skikk helt inn i kristendommen.

Statsbygg fikk vantro spørsmål om hva de egentlig holdt på med, og en prest gikk i rette med dem som slik søkte godkjennelse av hendenske(?) åndemakter. 

På det materielle plan er det enkelere å beskrive problemene. Hvem har de lengste veien, og hvor stor del av samferdselsbudsjettene går til disse? Kost-nytte-budsjettene prioriterer selvsagt ikke 75.000 innbyggere i Finnmark i konkurranse med Ryfast og fergefri bilreise fra Stavanger til Bergen. Vi har ikke hatt en nordnorsk samferdselsminister med handlekraft og format siden Håkon Kyllingmark på 1970-tallet. Han er for lengst gått bort, men satt i Per Bortens regjering frem til 1972. Han fikk rustet opp veien over Hamarøy, men kom altså ikke lenger nord.

Kirkens rolle

Kan kirken spille en rolle i en forsoningsprosess? Jeg tror det, men det er ikke lenge før det er for sent, før kirken har mistet sin potens i dette spørsmålet. Noen vil kanskje mene det allerede er for sent, men jeg tror kirken ennå kan bygge broer mellom det sekulariserte norske samfunnet og Finnmark. Bidra til å åpne øyene for en åndelighet som ikke krever at finnmarkinger og samer skal bli som oss, men skape respekt for tradisjoner langt tilbake. Finnmarkinger, og slett ikke samer, må ikke bli som oss. Det vil i så fall gjøre oss fattigere som samfunn, og kirken kan, om den vil, forstå i alle fall den samiske åndelighet og kanskje også skape respekt for denne.

Samisk/Finnmarks hus i Tromsø

Det sekulære samfunnet kan vise sin respekt ved å etablere et “Finnmarkens hus” i Tromsø. Et hus der kappkjøring over vidda med hundespann kan leve sammen med samisk duopdji, og studier i samiske kultur og religiøse tradisjoner. Der man kan undervise og utøve samisk handtverk og ta vare på det samiske språket. 

Det kan bli et hus der praktiske fag kan gå hand i hanske med en akademisk utdanning i språk og tradisjoner. Jeg er overbevist om at det vil kunne bli et internasjonalt senter som tiltrekker seg både studenter og høyt kvalifiserte handverkere og akademikere fra hele verden.

Jeg hører motargumentene: Hvorfor kan ikke dette etableres hos oss i Finnmark? Svaret er enkelt: Fordi det som er Finnmarks egenart da ikke blir overført og videreformidlet til dem som i dag oppfattes som fiender. Det er fiendene som må overvinnes, og det samiske har tross alt sine røtter fra Hedmark til grense Jakobselv. Et vitalt og nyskapende senter i Tromsø vil være første skritt på veien mot et senter av like stor betydning i Tronte (Trondheim) og Oslo. Dette vil kunne, ikke bare spre noen samiske turistattraksjoner, men hele den samiske kultur til hele Norge og kanskje også videre utover. 

Finnmarks stolthet

Som et første skritt på veien mot forsoning, kunne et slikt senter i Tromsø bli en brobygger fra sør til nord-øst med et professorat i duodji, ett i samisk språk og ett i samisk og nordnorsk religiøsitet. Da kunne kanskje den fantastiske finnmarkske stoltheten også spre seg.

Samferdselsbudsjettene

Dersom samferdselsbudsjettene så i tillegg ble fordelt slik at også vi i Troms og Finnmark opplevde det som rettferdig, og kirken forsvarte dette og tok den samiske åndelighet inn over seg i større grad enn gjennom det papegøyesamiske jeg presterer nå jeg lyser velsignelsen på samisk til slutt i gudstjenesten, ville vi kanskje se starten på en forsoning som kunne skape den tillit som Stortinget forutsetter i sitt vedtak om sammenslåing. Men det koster, og Stortinget, som bare synes å ha tenkt på besparelsene en sammenslåing vil kunne gi, må skjønne at det faktisk må betale for å nå sine mål.

Da kan vi kanskje få se starten på  en nordnorsk og en norsk forsoning. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse