Så til den norske stat - hvis du hører meg og leser dette - vi fortjener vår egen historie, folk vet så utrolig lite. En forsonings- og sannhetskommisjon hadde vært en fin begynnelse.

I dag, 11.05.2017 kom nyheten om at en sannhets- og forsoningskommisjon om finsk samepolitikk vil bli etablert i Finland. En lignende positiv prosess foregår i Sverige, hvor blant annet den svenske kirken har hatt en fremtredende rolle. Samme dag publiserer Einar Niemi ett innlegg - til stor applaus fra kollegene ved institutt for historie ved Uit Norges arktiske universitet - som bare kan oppfattes som ett argument mot en sånn kommisjon i Norge, noe som blant annet Sametinget i Norge har gått inn for. 

Som historiker og forsker er jeg forundret over at man i Norge har fått en historiekultur hvor det søkes å argumentere mot etableringen av en sannhets- og forsoningskommisjon i Norge. Spesielt tankevekkende er det at miljøet ved institutt for historie i Tromsø som har særlig ansvar for samisk historie som er i spissen for dette. 

Det norske historikermiljøet ser kanskje annerledes enn jeg som samisk historiker på dette, og det er forsåvidt greit. Jeg tror vi alle er enige om at historie også har med bakgrunn, kunnskap og ikke minst perspektiv å gjøre. Jeg ser et stort behov for en forsonings- og sannhetskommisjon i Norge, blant annet på grunn av at vi samer som folk har behov for å fortelle historien gjennom våre egne premisser og med folk som forstår. 

Det jeg reagerer sterkt på er mangelen på intellektuell nysgjerrighet. Den samiske historien er ikke skrevet. Vi har ventet på boka om samenes historie etter 1750 i snart to tiår, noe som Niemi som er mangeårig medlem av faggruppa utmerket godt vet. Det finnes jo lite forskningslitteratur om fornorskningen, så lite at Niemi tyr til det privatfinansierte samisk skolehistorie for å ha knagger å henge argumentene sine på. Hvor er de komparative perspektivene med f. eks Finland? At samisk språk ikke dør helt betyr vel ikke at fornorskningen ikke var vellykket? Det er færre samiskspråklige i dag enn for 100 år siden. Hva skjedde etter språksskiftet, der det hendte? Når sluttet kofta å være et hverdagsplagg? Jeg er så nysgjerrig og det finnes så lite å hente i forskningen. 

I den såkalte nyanseringen av fornorskningspolitikken skiller man ikke mellom politikk fra staten og person. Niemi skriver: “Det er da tydelig at myndighetene noen ganger hadde dårlig samvittighet overfor samene i fornorskningstiltakene.” Her vil jeg anføre; staten har ingen samvittighet. På samme måte som en lov ikke har følelser og direktiver aldri blir skuffet over å ikke bli fulgt. At enkeltrepresentanter for myndighetene (lærere, internatpersonale) ikke alle var tilhengere av fornorskningen – og at den ble utført forskjellig og opplevd forskjellig - forandrer ikke på over ett hundreår med bevisst politikk. Det finnes nemlig også nok av historier om lærere som var overivrige i tjenesten også; de som slo barn fordi de snakket samisk. Barn som heller ikke i friminuttene fikk være i fred, som ble jaktet på av nidkjære voksne som skulle sørge for at det bare var norsk som ble snakket. Vi har også hørt historier om leger som steriliserte samiske kvinner for at de ikke skulle føde flere barn. Hvordan passer sånne fortellinger inn i en nyanseringshistorie? Kanskje det ikke passer inni den fine historien om et folkeopplysningsprosjekt som enkelte vil ha fornorskningstida til å være?

Niemi nevner avdøde språkprofessor Nils Jernsletten som en pioner i forskningen om fornorskninghistorien og mener å ha støtte fra Jernsletten for sitt syn. Jeg har selv hatt gleden av å ha Jernsletten som forelser, og noe av det første han gjorde var å beklage at han selv ikke hadde lært sine barn samisk. Han forklarte det med en internalisering; sånn var det bare. Han var ikke i tvil om at fornorskningspolitikken var årsaken til at han som lingvist valgte å ikke lære sine barn samisk. Hvordan hans egen opplevelse av internatlivet påvirket han, det vet jeg ikke, men faktum er at Jernsletten kanskje opplevde internatet som en språkarena, men valgte å ikke føre videre språket. Lav status og andre faktorer har fått flere generasjoner med samiske fremgangskvinner- og menn til å velge bort samisk språk til sine barn. Dette gjelder Isak Saba, Anders Larsen, Per Fokstad og årets mest omtalte samiske historiske personlighet; Elsa Laula Renberg. Hun lærte heller ikke sine barn samisk, noe som vil forundre mange uten kjennskap til historien. Dette er såkalt ressurssterke samer, som det ofte refereres til som forkjempere for det samiske. Resten vet vi mindre om; hva skjedde med dem? Se filmen “Sameblod” - jeg kom ut med flere spørsmål enn da jeg så på filmen enda jeg visste godt hva den handlet om.

Men selve rosinen i pølsa i Niemis innlegg av er setningen hvor tidsvitner og de som snakker om fornorskninga er denne: «Noen ganger blir fortida eskalert til fordel for «korrekte» meninger, som vi ser eksempler på i dagens debatt.»

Med sånne holdninger er det ikke rart at Niemi ikke ser fornorskningshistorien som ett forskningsfelt av interesse. Folk har reelle erfaringer og de fortjener å bli hørt og ikke avfeid med at det er “korrekte meninger”. 

Så til den norske stat - hvis du hører meg og leser dette - vi fortjener vår egen historie, folk vet så utrolig lite. En forsonings- og sannhetskommisjon hadde vært en fin begynnelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Mikal Nerberg, førstekandidat i Troms for Miljøpartiet de Grønne. Han er bosatt i Lyngen

Nordlys bekymrer seg på lederplass for at vi i De Grønne kan få regjeringsmakt etter høstens valg. De bør heller frykte hva som skjer om Norge fortsetter som før, altså med stø kurs mot miljøkatastrofe.

2
161

Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet prøver nå å vri debatten angående hærens helikopter til å dreie seg om NH90 og redningshelikopter.

2
293