Vi lever i en verden der teknologien utvikler seg i rivende fart og uansett vil en anskaffelse av avanserte stridsvogner ikke lenger ha den aller siste «cutting edge-teknologien» den dagen Forsvaret er klar til å ta dem i bruk, skriver Oddvar Nygård. Bildet viser en av Panserbataljonens Leopard 2A4 stridsvogner under øveles Rein i februar i år. Dette er Hærens hovedkampsystem. Foto: Ole-Sverre Haugli, Forsvaret

«Hvis vi må slåss i kveld»

Ting tar som kjent tid. Men det er tydeligvis ingenting som tar så lang tid som å anskaffe og implementere nytt forsvarsmateriell.

I mars 2014 annekterte Vladimir Putin Krim. Vår nabo Russland tilrev seg med militærmakt en del av en annen selvstendig, europeisk stat. Det sjokkerte hele NATO-familien dypt. Ingen hadde sett det komme. Nå var bare en ting sikkert. Etter Krim kunne ingenting bli som før.

Det ble plutselig tvingende nødvendig å gjøre opp status for hvordan tilstanden i det norske forsvaret var, da vi med ett sto overfor en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Dermed fikk vi en sjelden åpen debatt om Forsvarets kampkraft, i lys av at vår store nabo sto frem som nytt og aggressivt Russland, med både evne og vilje til militær maktbruk.

Dommen over tilstanden i Forsvaret var knusende. Hæren ville maksimalt være i stand til å forsvare et veikryss i Oslo – hvis de da nådde frem i tide. Hvilket slett ikke var sikkert. Det var flere tidligere generaler i Forsvaret som kom med denne typen drepende diagnoser av tilstanden i det norske forsvaret. Hæren hadde verken kampkraft eller nødvendig reaksjonsevne, marinens fregatter lå for det meste til kai og den norske kampflystyrken sto mesteparten av tiden på bakken for vedlikehold og reparasjoner. Forsvaret hadde fått lov å råtne på rot under den lange freden som hadde vart siden nittitallet, og forvitringen av norsk forsvarsevne skjedde under flere norske regjeringer med forskjellig partifarge.

Fredag 13. oktober i år ble Landmaktutredningen (LMU) presentert for norsk offentlighet. LMU er regjeringens utredning om hvordan Hæren og Heimevernet skal organiseres i fremtiden. I flere år før dette, har debatten om særlig Hærens innretning, organisering og finansiering, gått på høygir. Da regjeringen i 2016 la frem den nye Langtidsplanen (LTP) var Hæren og Heimevernet ikke behandlet, men skulle utredes særskilt. For halvannen uke siden kom så LMU-en, som fra mange hold har blitt godt mottatt, både i forsvarssektoren og i den politiske sfæren.

Hovedstolpene i utredningen handler om en styrking av Hærens kampkraft med nytt artilleri og nye, moderne stridsvogner, samt langtrekkende presisjonsvåpen. Det blir også foreslått en omlegging av verneplikten som skal sikre flere mannskaper til operativ tjeneste, man skal beholde brigadestrukturen og skal styrke landforsvaret i Finnmark, først og fremst gjennom å opprette en ny kavaleribataljon på Porsangermoen i Finnmark. Samtidig understrekes vår avhengighet av alliert støtte. Og i disse dager er det særdeles relevant å sitere fra s. 11 i Landmaktproposisjonen: «Avtalene med USA, vår viktigste allierte, om forhåndslagring av materiell, og særlig det forpliktende samarbeidet med det amerikanske marinekorpset, har stor betydning for landmakten og den fellesoperative innsatsen i sikkerhetspolitisk krise og i væpnet konflikt».

De positive reaksjoneneLMU-en er imidlertid ispedd betydelig tvil og kritiske kommentarer. Tvilen dreier seg først og fremst om to forhold. Det ene er om Stortinget faktisk vil finansiere den strukturen og de nye kapasitetene som LMU foreslår. Våre stortingspolitikere har et langt synderegister i så måte; i årevis har man sagt ja til en foreslått struktur, men ikke vært villig til faktisk å finansiere den. Den andre tvilen handler om hvorvidt regjeringen virkelig iverksetter vedtakene Stortinget fatter, eller skyver dem ut i tid. Dette har også skjedd en rekke ganger. (Blant annet ble beslutningen om å anskaffe nytt artilleri vedtatt av Stortinget allerede i 2012, for fem år siden, uten at noe har skjedd). Og kritiske kommentarer peker på at anskaffelse av de viktigste kapasitetene – for eksempel nye kampvogner – ikke vil være på plass før kalenderen har nådd siste halvdel av 2020-tallet.

Tydeligst har hærsjefen, generalmajor Odin Johannessen, vært. I sin tale på årets «Army Summit» sa han følgende: «Vi kan ikke planlegge å bli relevante ti til femten eller tjue år fra nå. Vi må være relevante. I dag, i morgen, neste år og i fremtiden».

Ting tar som kjent tid. Men det er tydeligvis ingenting som tar så lang tid som å anskaffe og implementere nytt forsvarsmateriell. Forsvarsdepartementet har argumentert med at å skaffe nye stridsvogner omgående vil føre til at vi mister en teknologisk utvikling som er på gang og vil stå med umoderne utstyr når vognene blir levert og man har trent ferdig i bruken av dem. Det er en merkelig argumentasjon. Vi lever i en verden der teknologien utvikler seg i rivende fart og uansett vil en anskaffelse av avanserte stridsvogner ikke lenger ha den aller siste «cutting edge-teknologien» den dagen Forsvaret er klar til å ta dem i bruk.

Utfordringen som Forsvaret står overfor når det gjelder landmakten blir meget presist beskrevet av hærsjef Johannessen i den nevnte talen: «Hvis vår jobb er å slåss i kveld, trenger vi å få modernisert våre hovedkampsystemer, så raskt som mulig. Dessverre har det vært vanskelig å formidle dette, at det haster, til befolkningen». Det kan tilføyes at det neppe blir særlig lettere å formidle hvor mye det haster til politikerne som skal finansiere en reformert og relevant norsk landmakt. Her får den nye forsvarsministeren sin første, store utfordring.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer