For å minne om et gammelt prinsipp: Gapestokken er avskaffet i alle moderne samfunn, uansett hvor mye noen journalister måtte stritte mot, skriver Stig Hansen.

Hvor fordømmende er det mulig å bli?

Forhåpentligvis får "metoo" svært kort levetid, slik at normale rettsprinsipper igjen kan gjeninntre.

Når mennesker får spørsmål om hva de reagerer negativt på er svaret ofte urettferdighet. Og intoleranse - eller moralisme som det også kalles. I disse dager er det tydeligvis glemt.

Ingen advokater tar saker som angår varsling etter mobbing, utstøting og trakassering på arbeidsplasser. Bevisbyrden er ekstrem og arbeidsgivere har etter hvert lært seg hvordan domfelling skal unngås.

Som et forsiktlig anslag kan det antas at det er foretatt rundt tre millioner varsel de siste ti år her i landet. Majoriteten kommer aldri videre til juridisk behandling.

Samtidig er det bare tre varslere i samme tidsrom som har gått medhold: Monsen (Siemens), Schaefer (Bergens-politiet) og Breirem (Bahr).

Altså opplever omtrent én av én million varslere å bli tatt på alvor over et decennium. Og dét etter å ha ført saken anslagsvis i måneder, kanskje år.

Ingen av de tre nevnte kunne gå tilbake i sin opprinnelig jobb.

Og nå skal med ett altså vi tro på alle kvinner som subjektivt har opplevelsen av å ha fått krenket intimsfæren én eller annen gang i livet, har lov å opptre som dommer, jury og bøddel - uten at noen stiller spørsmål om objektivt hendelsesforløp.

Fordi “vi tror på varsleren”. Det er en fullstendig forblindet feilkobling. Alle kan altså i utgangspunktet få en mistenkt dømt. Dersom klagen flagges under “metoo”, er det den påståtte overgriperen som må bevise uskyld. Vanlige rettsprinsipper har snurret hundre og åtti grader.

Det er en absurd situasjon for virkelige varslere som opplever interne lovbrudd i bedriften. Eller de som møter utstøting, mobbing og trakassering daglig. Endog så alvorlig at noen velger å ta sitt eget liv. Og som når frem i null komma null komma null promilles forsøk.

Det er videre en hån mot alt det groteske som skjer mot svake grupper i verden. Menneskehandel, tortur, kjønnslemlesting, hallikvirksomhet, mishandling og ran av prostituerte og etnisk voldtekt - for å nevne noe. Disse får selvsagt heller aldri mulighet til å bære frem klager eller prøve sine saker.

Det er ikke tilstrekkelig å si til voldsmenn, krigsforbrytere eller vanekriminelle at de må endre atferd, ellers blir de uthengt i en lokalversjon av “metoo”.

Metoo forutsatte i utgangspunktet at overgriperen er berømt og at offeret er ressurssterkt nok til å si fra.

Prinsippet om at den krenkete skulle stå frem med navn, ble snart forbigått. Anonyme utsagn var tilstrekkelig. Da kunne altså enhver bli uthengt, ydmyket og tape stilling, uten å være i nærheten av en uhildet behandling.

Rettsvern av varslere er viktig. Men nå er hele situasjonen stilt på hodet. Plutselig har varsleren all makt og den det varsles om er rettsløs. Det skaper en helt ny presedens.

Hverdagspsykopaten blir på denne måten uinteressant. Han har ikke et kjent ansikt og må være glad for å bli nedprioritert. Alle overgripere som ikke er vellykket og den krenkete er ukjent, kan slappe av.

Ledere som går for nært inn på noen, risikerer derimot å bli sosialt og profesjonelt destruert.

Dette er et luksusproblem i den rike del av verden. Det omfattes ikke av kvinneundertrykking generelt eller strukturell vold.

Selverklærte svin som Silvio Berlusconi og Donald Trump er dessuten immune.

Likeså er jet-set'ere som er “omsvermet”. Hvordan kan såkalt vellykkete mennesker kritiseres for å ta for seg av det åpenbart tilgjengelige?

I hvor stor grad, og hvor lenge, skal folk henges ut i folkedomstolen, gatens parlament, journalisters blodtåke og moralismens høyborg?

Hvor mye er det mulig å herje med individer? Kommentator i VG, Egon Holstad, raljerer over gamle saker der Roger Ingebrigtsen og Terje Søviknes var innblandet. Med svært dårlig presisjon. Og  på toppen av alt: De som det varsles mot blir omtalt som “gamle griser”.

Metoo-kampanjen  tar opp åpenbare prinsipper. Menn må tenke seg om. Kvinner må si fra. Og uegnete må rettledes/stoppes i en organisasjon før situasjonen eskalerer.

For å minne om et gammelt prinsipp: Gapestokken er avskaffet i alle moderne samfunn, uansett hvor mye noen journalister måtte stritte mot.

Hvor lenge tar det før pressen forsøker å ødelegge Ulf Leirstein, Tonning Riise, “samfunnstoppen fra Tromsø”, eller alle andre som vil komme?

Dette er i utgangspunktet saker kun for arbeidsgiver, rettsvesen og pårørende.

Publikum har ikke “krav på å vite” når det kommer til personlige katastrofer som organisasjonen har en stor del skyld av.

Forhåpentligvis får “metoo” svært kort levetid, slik at normale rettsprinsipper igjen kan gjeninntre.

Absolutt behov for bedre rettsvern og domstolsbehandling. Er det mulig Justitia ikke bare er har en alvorlig synshemming, men også har blitt dement?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse