FRAFALL: Ungdomskullene i Troms er slett ikke fortapt, skriver fylkesråd Roar Sollied som er ansvarlig for de videregående skolene. På bildet Bardufoss vgs, der et nytt skolebygg skal stå ferdig til neste år. Arkivfoto: Reidun Traasdahl Nilsen, Nordlys

Hvor frafalne kan vi bli?

Kvaliteten og skoleattraksjonen i nord blir ikke bedre om man sluker en forenklet forståelse av frafall og bidrar til å skape et unødvendig skremmebilde.

I forrige uke ble skolene her nord, ja skolene alene, dømt nord og ned.

Denne uka kom boka De frafalne (red. av Fafo-forskerne Reegård og Rogstad). Den understøtter mitt hovedpoeng om det såkalte «frafallet» fra videregående opplæring: De som ikke klarer å fullføre og bestå i løpet av fem sammenhengende år etter oppstarten, er ikke nødvendigvis fortapt. Noen har liketil aktivt valgt vekk skolelivet. 40% av de frafalne går direkte i jobb, sier rapporten. Fra før vet vi at 7-9 % av kullet betegnes “frafalne” om de har fullført men strøket i ett eller flere fag, noe mange senere retter opp.

Når det måles etter 10 år istedenfor 5, øker andelen fullført og bestått med opptil 8 prosentpoeng i fylkene (Utdanningsspeilet 2015). Det er altså grunn til å nyansere mer både når det gjelder volumet og selve begrepet frafall, uten å miste av syne hver enkel ungdom som faktisk sliter og trenger hjelp. Skyldfølelse for røde tall i samfunnsregnskapet er det siste de trenger.

I forrige uke ble skolene her nord, ja skolene alene, dømt nord og ned etter rapporten Skolekvalitet i videregående opplæring fra Senter for økonomisk forskning (SØF). Men opplæring er altså mer enn bare skole på yrkesfag, en retning halve kullet i landsdelen velger. Hele 30 % av yrkesfagelevene i Troms faller ut når de har avsluttet skoledelen. I Troms står innpå 200 kvalifiserte søkere uten læreplass selv om de har bestått skoledelen. De blir holdt ute. Skulle vi kalle dem kept-outs? SØF gir så opprinnelsesskolene poengtrekk og all skyld alene. Har vi sett noen heftige rangeringer av kommuner og bransjer i forhold til kvalitet og villighet til inntak av lærlinger?

Boka De frafalne oppfordrer til å snakke med de frafalne, ikke bare om frafallet. Jeg kunne tenke meg at man også snakket mer med skolene, og ikke bare om skolene. Da ville man kanskje få et mer nyansert bilde, og skolene kunne få gode råd. Kvaliteten og skoleattraksjonen i nord blir ikke bedre om man sluker en forenklet forståelse av frafall og bidrar til å skape et unødvendig skremmebilde. Hadde virkelig en tredjedel av ungdomskullene i Troms vært helt fortapt, så hadde neppe sysselsettingen vært best i landet. La oss ikke skyte oss sjøl i foten i knestående på tur opp.

Helt opp kommer nok ingen målinger. Bare reflekter litt over systemet og utgangspunktet for målingene. For det første snakker ingen om frafall fra grunnskolen. Før alle fikk rett til videregående opplæring snakket ingen om frafall. De nå omtalte “frafalne” er i statistikken de som ikke har fullført og bestått innenfor Ungdomsretten, en periode definert til maks fem år (6 for yrkesfag). Baksida er at ved rettighetens utløp forbys selv de mest skolelystne å fullføre fram til de blir 25. Det skaper flere kept-outs. Har samfunnet råd til et slikt sort hull mellom 21 og 25, en slags karantene for villfarne? De mange valgmulighetene, koblet med forventninger fra familie og venner, kan bidra til forvirring i valg av karriere. Er det katastrofalt å ta et pauseår eller omvalg i letingen etter en yrkesretning som blir avgjørende for framtida? Når systemet er mer hemmende enn fremmende, så fjern det sorte hullet og la skoleverket få midler til å hjelpe ungdommene i mål uansett, iallfall hvis alternativet blir lediggang og NAV.

Strukturelle utfordringer krever strukturelle endringer, på alle nivåer. Troms fylkeskommune har vedtatt Fylkestingsmeldingen Samspill for økt gjennomføring (2015). En hovedstrategi der er nettopp å prøve å unngå det store frafallet mellom skoleperioden og læretida ved å la bedrift og skole sammen følge elevene til mål direkte etter vg1. Vi jobber med et gjennomgående kvalitetsutviklingsarbeid ifra fylkestingets strategiplan til den enkelte skole og samvirker med opplæringskontorene. Vi ga i 2013-2014 hele 335 lærere felles etterutdanning i eget opplegg. Vi iverksetter nå systematisk undervisningsevaluering på skolene, åpner over 40 fagnettverk mellom skolene, og vi ansetter både elev- og lærlingombud og mobbeombud. I mai skal SØF-rapporten være tema i Nordnorsk råd.

Vi er beviselig på rett vei. Troms har det siste tiåret bratt nærmet seg landssnittet for gjennomføring. 65% av sist registrerte kull (2009-2014) hadde fullført og bestått. Landssnittet var 70%. Altså har landet en utfordring som i Troms er fem prosentpoeng større. Vi har fortsatt som mål å få flere gjennom opplæringen innenfor fem år, men hvorfor stoppe tellingen der? Hvorfor stoppe utdanningen der? Kommer vi da noen gang i mål i forhold til målsetningene? Landssnittet har vært relativt konstant rundt 70%.  Regjeringen har satt 90% som landssnittmål! Det kommer vi aldri til å nå med dagens innretning og med kunnskapen om at noen ungdommer aktivt velger bort skolelivet midlertidig eller for godt.

Målinger må vi ha for å sjekke egen utvikling og for å kunne sammenligne oss med andre, men vi må behandle resultatet i forholdet til hva som faktisk måles. Ellers er jeg styggredd at nasjonen definerer seg inn i en konstant tapstraume basert på urealistiske målsetninger, misvisende begreper og et begrensende rettighetssystem.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer