Antall utlendinger stiger og antallet nordmenn faller i de norske bosettingene på Svalbard, stikk i strid med de politiske myndighetenes intensjon. Som en følge av stortingsvedtaket i desember i fjor vil denne prosessen bare forsterkes. Det anslås at allerede i 2020 vil nordmenn være i mindretall på Svalbard. Foto: Colourbox

Hvor lenge forblir Svalbard norsk?

Å opprettholde norske samfunn, med norske innbyggere på Svalbard, må være et helt vesentlig element i den norske Svalbard-politikken. Tilstedeværelse og aktivitet er en forutsetning for å ha legitimitet i myndighetshåndhevelsen på øygruppa.

Før jul i fjor vedtok Stortinget å avvikle all gjenværende kulldrift i Lunckefjell og Svea på Svalbard. Flere har ment at dette var et forhastet vedtak; man kunne brukt lengre tid på en styrt avvikling. Men Stortinget valgte altså å legge ned flere hundre arbeidsplasser i en smell. Det er et vedtak som kan få store og urovekkende konsekvenser med hensyn til legitimiteten Norge trenger for å hevde vår suverenitet over Svalbard.

Et velkjent ordspråk når det gjelder sammenhengen mellom aktivitet og suverenitet i Arktis, er dette: «Use it, or lose it». Både denne og tidligere regjeringer har hatt som mål at det skal være solide norske bosettinger på Svalbard.  Men antall utlendinger stiger, og antallet nordmenn faller i de norske bosettingene på Svalbard, stikk i strid med de politiske myndighetenes intensjon. Som en følge av stortingsvedtaket i desember i fjor vil denne prosessen bare forsterkes. Det anslås at allerede i 2020 vil nordmenn være i mindretall på Svalbard.

Det er snart 100 års-jubileum for den den største diplomatiske seieren Norge noensinne har innkassert. Det skjedde i Paris i 1920 da Svalbard-traktaten ble utformet og Norge fikk de europeiske stormaktene til å traktatfeste at Norge skulle ha overhøyhet over øygruppa.  Svalbard var norsk territorium. Imidlertid var det ett land som ikke var til stede i Paris. Sovjetunionen. De ville neppe ha underskrevet denne traktaten, men ratfiserte den, visstnok motvillig, i 1924.

Det fikk daværende utenriksminister Trygve Lie erfare på besøk i Moskva i november 1944. Han hadde i fire dager hatt lange møter i Kreml med det sovjetiske lederskapet og skulle dra neste morgen. Lie var sliten, både av de lange møtene og all vodkaen, og håpet på å få noen timers søvn da han gikk til sengs klokken halv ett på natta 12. november. Men bare en drøy halvtime senere ble han vekket av telefonen. Han måtte øyeblikkelig møte opp i Kreml. Den sovjetiske utenriksminister Vjatsjeslav Molotov ventet på ham.

Sammen med Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord, fikk Trygve Lie klar beskjed fra Molotov. Svalbardtraktaten var inngått uten at Sovjetunionens interesser ble hensyntatt, og var altså mot landets interesser. Denne diskrimineringen kunne ikke tolereres lenger og Svalbardtraktaten måtte hives i søppelbøtta. Molotov pekte blant annet på det faktum at det før krigen befant seg rundt 2000 russere på Svalbard, mens det bare bodde 600 nordmenn der. Derfor, mente Molotov, måtte Norge og Sovjetunionen i fellesskap ha ansvaret for å administrere Svalbard, mens Bjørnøya skulle bli helt og holdent sovjetisk territorium.

På dette tidspunktet sto Den røde armé med flere tusen soldater i Finnmark og også dette faktum gjorde at den norske eksilregjeringen i London så på kravet fra Molotov med stor uro. Hva hvis Norge sa nei til kravet om delt suverenitet på Svalbard? Men så kom slutten på krigen bare noen måneder senere, med påfølgende fredsforhandlinger og tegning av det nye Europa-kartet. Dette medførte at saken om Svalbardtraktaten ble overskygget av langt viktigere spørsmål for Sovjetunionen, og ble etter hvert skjøvet helt ut av sakskartet i Kreml. Heldigvis for Norge ble tvisten om Svalbard nedprioritert de første etterkrigsårene. Og i 1949 gikk vi med i NATO.

De siste årene har Russland drevet frem en sterk militarisering av Arktis. Det trenger nødvendigvis ikke å være kritikkverdig. Av de fire millioner mennesker som bor i Arktis, er halvparten russere. Nær halvparten av kystlinja og halvparten av arealet i Arktis er russisk territorium og russisk kontinentalsokkel. Russland vet at det ligger store uutnyttede naturressurser i disse områdene. Ergo har Russland helt legitime, nasjonale interesser å ivareta i Arktis. Russerne har også vært positive deltakere i internasjonale organisasjoner som Arktisk Råd, og fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland er jo et mønsterbruk og et forbilde i bilateralt samarbeid.

Samtidig vet stormakten Russland å flekse muskler når det passer dem. Når det gjelder Svalbard, legger russerne til stadighet et økende press på Norge. Russerne sier seg misfornøyde og mener at de blir behandlet som annenrangs borgere på Svalbard. De mener Russland blir nektet fri næringsvirksomhet ved at de norske myndighetene kommer opp med stadig flere miljø- og fredningsbestemmelser som setter en stopper for russisk næringsaktivitet på Svalbard. Og russiske myndighetspersoner provoserer Norge kraftig, rett så ofte når det gjelder Svalbard. Visestatsminister Dmitrij Rogozin har nærmest utviklet dette til en kunstart. I 2015 la han ut bilde av seg selv i Longyearbyen, samtidig som han sto på sanksjonslisten over russere som ikke hadde adgang til Norge. Da norsk UD oppdaget dette og protesterte høylytt, hadde Rogozin allerede forlatt Svalbard. På Twitter la han ut følgende melding til norsk UD: «Det for sent å hytte med nevene når slåsskampen er over». Rogozin er øverste sjef for Russlands militærindustri og oppnevnt av Putin til å lede hans arktiske kommisjon. I forbindelse med Vestens sanksjonspolitikk uttalte Rogozin følgende: «Vesten kan sette oss på sanksjonslister så mye de orker. Men tanks trenger ikke visum».

Å opprettholde norske samfunn, med norske innbyggere på Svalbard, må være et helt vesentlig element i den norske Svalbard-politikken. Tilstedeværelse og aktivitet er en forutsetning for å ha legitimitet i myndighetshåndhevelsen på øygruppa. Uthules dette, vil noen andre fylle tomrommet. I dag, da Svalbard er strategisk viktig, kreves det av den norske regjeringen at dette blir tatt på alvor. For tiden synes det som ingen i de øverste politiske sirklene forstår hvor avgjørende det er at tilstedeværelsen ikke svekkes ytterligere. Stortingsvedtaket fra sist desember viser det med stor tydelighet.

Kilder:

Holtsmark: «Naboer i frykt og forventing». Pax Forlag

Per Arne Totland: «Kaldfront – Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år». Cappelen Damm

Per Arne Totland: «Svalbard stadig mindre norsk». Kronikk i NRK/Ytring

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse