Det er mange skredfarlige veier på Senja, her fra fylkesvei 243 i Sifjord i mai 2015. Foto: Paul Kyrre Pettersen

Hvor lenge skal senjaværingene finne seg i dette?

Nå er det veiene som henger etter, og som bremser videre vekst.

Nordlys skrev nylig om tragedien for 25 år siden da fire år gamle Camilla Kristiansen ble drept i et steinras i Sifjord på Senja. Det skjedde like før tunnelen gjennom Sifjordura ble åpnet. En tunell som kunne ha avverget tragedien. Dette viser i all sin gru at skredsikring ikke bare handler om å holde veiene åpne. Det handler også om menneskeliv.

Nå skal endelig også den andre rasfarlige strekninga i Sifjord gjøres noe med. Om et par år skal folk slippe å kjøre med hjertet i halsen på strekninga under Stortinden hvor det stadig ramler ned stein. Forhåpentligvis skjer det ikke en ny tragedie før den nye veien over fjorden rekker å åpne, slik det gjorde for 25 år siden.

For lokalfolk og næringsliv som daglig bruker denne veien er skredsikringa naturligvis en gladsak. Men veien ble altså bygd i 1964, og at bygdefolket har hørt steinblokker rase siden Beatles sang «Help» får en til å undres over at dette ikke har blitt gjort for lenge siden. Har det noe å gjøre med at dette er ei «avsidesliggende» bygd på ei «avsidesliggende» øy?

For det er ikke bare i Sifjord det er skredfare langs veiene på Senja. Noen steder er det rett nok blitt bygget tunneler og gjort sikringstiltak også i moderne tid, men det er forbausende mange farlige strekninger igjen. Sammenslutninga av sjømatbedrifter på Senja har laget en rapport om hvilke veier på øya som bør prioriteres for å bedre framkommeligheten til næringstransporten, og i denne beskrives også de rasfarlige områdene. På de fem prioriterte veiene er det registrert ikke mindre enn 45 skredpunkter som ikke er sikret. Av disse har 15 fått betegnelsen høy eller middels faregrad.

Konsekvensen av dette er særlig tydelig vinterstid når veiene stenges på grunn av snøskred eller fare for skred. For eksempel veien fra Senjahopen – en av landets viktigste fiskerihavner. Når veien stenges, blir trailerne med fisk stående. Lasten forringes, verdiene tapes og tilliten til leveransedyktigheten svekkes. Fisk fra Senja får et dårlig rykte i markedet. Dette skjer i den viktigste eksportregionen i Troms, med sjømatbedrifter som omsetter for seks milliarder kroner i året. 

For 20-30 år siden så det ikke like lyst ut på Senja, med fiskebruk som ble lagt ned og ei fraflytting som bare økte. «Kor e hammaren, Edvard?», sang Jack Berntsen, og befestet inntrykket av at dette var ei avsidesliggende øy uten framtid. Kanskje er det derfor veiene heller ikke ble prioritert, og tapte i konkurransen om veipengene. Bare veiene var såpass at folk kunne kjøre flyttelassene sine til mer sentrale strøk, så fikk det være.

Men tidene forandrer seg. Driftige folk som Ole Arvid Nergård, familien Karlsen på Husøy, Wilsgård i Torsken, Johansen i Botnhamn og Hansen i Senjahopen ville det annerledes. De investerte og satset tungt på fiskeri og havbruk, og har bidratt sterkt til å snu utviklinga sammen med lokale fiskere og standhaftige senjaværinger som nektet å la seg forføre av livet i byen.

I tillegg har reiselivsnæringa tatt seg kraftig opp i takt med at stadig flere har fått øynene opp for Senjas naturgitte herligheter. Turister fra både inn- og utland som vil fiske, gå fjellturer, se på nordlyset, fotografere, sykle, se midnattssola, campe eller kanskje bygge hytte der.

Plutselig var ikke Senja så avsidesliggende likevel. Tvert om framstår øya mer og mer som midt i smørøyet. Nedgangen i folketallet har også stoppet. Siden 2012 har alle de fire senjakommunene hatt befolkningsvekst. Selv «dødsdømte» Torsken kommune, som stadig har blitt kåret til landets dårligste på forskjellige rankinger, har flere innbyggere nå enn for fem år siden.

Nå er det veiene som henger etter, og som bremser videre vekst. Det er for galt når skred isolerer bygder og stopper viktig næringstransport, når turistbussjåfører vegrer seg for å kjøre til yttersida, når fergene ikke går eller er for små til å få med alle bilene som står på kaia, når tunneler – som til Fjordgård – er så trange og issprengte at folk nesten ikke tør kjøre gjennom dem og når store steiner – som i Sifjord – dundrer ned på veien rett som det er. Hvor lenge skal senjaværingene finne seg i dette?

Regjeringa satser ganske mye på vei, men konsentrerer seg om riksveiene. Ut fra klassisk transportøkonomi er det logisk å prioritere prosjekter som reduserer reisetida og sikrer framkommeligheten på E6 og E8, hvor trafikken er størst. Men man må gjøre noe med de andre strategisk viktige veiene også. Selv om trafikken på Senja er mindre, så er verdien av den stor. Og det hjelper ikke at en trailer med fisk sparer noen minutter på en forbedret E6, hvis den først taper timer - eller i verste fall dager - på en uframkommelig senjavei. Traileren må jo komme seg til E6 først.

Det er også skummelt å vurdere rassikringsprosjekter ut fra trafikkmengde. Rasfaren avtar ikke selv om det er relativt få kjøretøy som ferdes på ei strekning. Sannsynligheten er riktignok mindre for at noen skal bli tatt i et ras på en vei som trafikkeres mindre, men den slags gambling hører ikke hjemme når det handler om menneskeliv. Bare spør faren til Camilla Kristiansen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse