Hvis vi ikke klarer å vise støtte og å ta saken for vårt eget folk, hvordan skal vi da kunne forvente at resten av samfunnet skal?

Nå må jeg begynne med å si jeg ikke har som vane å engasjere meg i saker. Jeg vurderer flere ganger ting som viktig, men jeg forholder meg altfor ofte til en taus protest. Reindrift, og spesielt i sørsamiske områder, har vært så langt fra mitt interessefelt man kommer. Så dette er også en oppfordring rettet mot sånne som meg.

Jeg var nylig på en demonstrasjon i Selbu mot vindkraftutbygging på Stokkfjellet. Selbu ligger til informasjon i Sør-Trøndelag og i sørsamisk område. I etterkant fikk jeg høre at arrangørene var fornøyd med litt over 100 oppmøtte. Tidligere i år var jeg også på en markering i Trondheim mot vindkraftutbygging på Fosen. Misforstå meg rett, vindkraft er kult, men ikke når det går utover noen andres kultur og tradisjoner. Det er rett og slett ikke kult når det går på bekostning av minoriteten som har brukt områdene i generasjoner.

For nå har det seg sånn at sørsamenes arv og næring trues av bygging av ganske store vindmølleparker. Unge samer stiller seg selv spørsmål om det er noe poeng å ta over familiens arv når beite- og kalvingsområdene blir ødelagt og velferd til både dyr og mennesker blir trampet over. Jeg har sett tårer bli felt på grunn av at framtiden er så usikker og for at tilhørighet blir revet bort rett foran noens øyne. Jeg er ikke reindriftsame selv, men jeg forstår at om primærnæringen dør ut så følger flere andre sider av den samiske kulturen og identiteten etter.

Det kan helt klart trekkes paralleller mellom disse kampene til kraftutbyggingene i Kautokeino-Altavassdraget på 70-80-tallet. Etter å ha forhørt meg litt var det faktisk akkurat det som ble fortalt. Utbyggingene på Stokkfjellet sies å være dagens svar på Kautokeino-Altasaken. Det er planlagte inngrep satt på statens premisser som fullstendig overkjører samenes rettigheter på land- og vannområder.

Dette er ikke de eneste kampene som har dukket opp rundt om i Sápmi den siste tiden. Denne generasjonens samer står til stadighet mot den fortsettende kolonialiseringen, som man så fint kan kalle det, fra staten sin side. Eksempelvis kan man trekke fram gruvene i Gállok, Jovsset-Ántesaken og Ellos Deatnu.

Under Altaaksjonen var det på det meste 20000 samer og ikke-samer som engasjerte seg i kampen mot den tiltenkte kraftutbyggingen. Det ga resultater. Dette gjør at jeg stiller spørsmål om hvor det blir av engasjementet fra 70-tallet i dag? Hvor er det samiske samholdet vi så fint viste under jubileumsfeiringa her i Trondheim tidligere i år?

Jeg vil tørre å påstå at det i dag er mye lettere å kommunisere og mobilisere enn det var for 40 år siden. Om man da klarte å møte opp på demonstrasjoner eller vise sin støtte på tvers av landet, så burde det virkelig ikke være et problem i 2017. Det burde i alle fall ikke være sånn at jeg får spørsmål om hva det er jeg demonstrerer mot etter å ha delt bilder på sosiale medier.

Nå skal jeg ikke sitte her og rette kritikk mot alle andre. For 40 år siden hadde min egen far så stor kraft og pågangsmot at han endte med å bli arrestert og bøtelagt for sivil ulydighet. I dag reiser jeg meg så vidt opp fra sofaen for å ta del i kampene vi fortsatt burde kjempe. Hvorfor var ikke jeg i Tana, min hjemplass, for å kjempe for samenes rettigheter på laksefiske? Hvorfor tar jeg meg aldri tid og råd til å faktisk engasjere meg samtidig som jeg mener at vi må ta vare på og styrke den samiske kulturen, språket og arven?

Vi som folk må begynne å stille opp for hverandre. Om det er samer i sør eller nord, i Norge, Sverige, Finland eller Russland, om man driver reindrift eller er av de mest fornorskede av oss. Hvis vi ikke klarer å vise støtte og å ta saken for vårt eget folk, hvordan skal vi da kunne forvente at resten av samfunnet skal? Hvordan skal vi forvente at andre ser det som et problem om bare litt over 100 stykker av våre egne sier i fra?

Det å engasjere seg er ikke det samme som å lenke seg fast, å sultestreike eller å drive sivil ulydighet. Å møte opp og å si i fra seg er kanskje det eneste som trengs. Kanskje det er en emneknagg på Instagram eller å dele en artikkel på Facebook. Man må synes, og dermed kan man fortsette å engasjere og mobilisere andre. Historisk sett er vi et fredelig folk og i mange tilfeller er vi ikke kjent for å si så mye. Noen mennesker er ikke så flink til å lytte til den tause protesten. Men, det er kanskje når de tause sier i fra man vet at det er viktig.

Så møt opp, vreng kofta, bli sint på hverandres vegne og lag dette til en felles sak. Ta opp arven fra forrige generasjon. For om vi slutter å kjempe, så er det til slutt ingenting å kjempe for.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Nok en gang legger Nordlys sammen 2+2 og får 5. Avisas spekulasjoner til tross, regjeringen har ingen planer om å endre den norske basepolitikken.

1
56