Bildet er fra åpningen av årets filmfestival. Foto: Stina Grønbech.

Hvordan ser framtiden ut for festivalen, for byen, for menneskene i Tromsø?

 

BYEN OG FILMEN

I 2015 feirer Tromsø internasjonale filmfestival 25-års jubileum. 20-årsjubileet blei brukt til å oppsummere TIFF fram til da. Vi bestemte oss tidlig for å rette blikket framover. Hvorfor? Både filmfestivalen og byen den ligger i har opplevd stor vekst siden festivalen blei arrangert for første gang i 1991. Det er ikke unaturlig å spørre om dette vil fortsette. Hvordan ser framtiden ut for festivalen, for byen, for menneskene i Tromsø? Hvordan henger Tromsøs utvikling sammen med utviklingen i verden forøvrig?

Spørsmålene var dog en smule abstrakte. Vi var så heldig at vi fikk forankra våre spørsmål i en relevant, aktuell kontekst. En dag fikk vi besøk av tre ansatte fra byutviklinga i Tromsø Kommune. De fortalte ivrig om kommunens prosjekt «Hvor går Tromsø?». De var allerede i gang med et spennende filmprosjekt sammen med Tvibit hvor niendeklassinger i bydelene Kroken, Langnes og Kvaløysletta skulle lage filmer om hvordan livet er for dem der de bor. De lurte på om det var noen mulighet for å vise filmene på TIFF. Dette ble et vendepunkt i arbeidet rundt TIFFs jubileumsplanlegging.  Et sideprogram som etterhvert fikk navnet City:Scope ble født. Det vokste til et utvalg av ti dokumentar- og spillefilmer som hver på sin måte tar opp byborgerens forhold til sted og til de prosessene som bestemmer utforming av byrommet/byen.

BYEN OG MENNESKET

“Det er vanskelig å si hvordan verden kommer til å se ut om 100 år. Teknologien og de fysiske omgivelsene kommer helt sikkert til å se annerledes ut. Men vi kan være rimelig sikker på at menneske kommer til å se omtrent likedan ut, med omtrent samme størrelse, og sansene våre kommer til å fungere på omtrent samme måten. Vi kommer nok til å glede oss over å treffe hverandre, å ta hverandre i hånda, klemme hverandre, kaste flørtende blikk.”

Sitatet er fra den danske dokumentarfilmen THE HUMAN SCALE (den menneskelige målestokk). Det er et uforskammet enkelt poeng. Hundre år er lite når det gjelder mennesket, men mye når det gjelder for eksempel biler. Hva betyr et slikt perspektiv for det urbane landskapet? 

Hva er det som kan få mennesker til å stoppe opp, sette seg ned, kanskje til og med prate med hverandre, i en by? Dette er utgangspunktet for den amerikanske filmen THE SOCIAL LIFE OF SMALL URBAN PLACES. Det viktigste kjennetegnet med byrommet er at det er stedet hvor møter mellom mennesker kan oppstå, ikke minst møter mellom ukjente mennesker.

Må man absolutt ha en internasjonal flyplass og et flunkende nytt metrosystem for å kvalifisere som by? Kan ukontrollert utbygging som medfører utslettelse av hele bydeler hvor det utøves tradisjonelle yrker skje uten varsel, med den konsekvensen at tusenvis av arbeidsplasser forsvinner?  Hvem har da råd til å kjøre metro og reise med fly? Hvem er det som kan glede seg over ei slik utvikling? Den indiske filmen OUR METROPOLIS blunker lurt til oss mens den avslører hvordan offentlige prosesser kan komme på avveier.

Offentlige prosesser kan også være visjonære. Den franske SLIGHTLY MODIFIED HOUSING forteller om hvordan livet arter seg for beboerne i en boligblokk som skal totalrenoveres – mens de fortsatt bor der. Offentlige prosesser kan bokstavelig talt være utslettende. Den britiske filmen ESTATE, A REVERIE er en poetisk film essay om livet blant ruinene i en stor sosial bolig kompleks I London.

De amerikanske spillefilmene DO THE RIGHT THING, SLACKER og TRUE STORIES er hver for seg fortellinger om fraværet av offentlige prosesser. Alle tre utspiller seg i mer eller mindre anarkistiske, i beste fall uregulerte, frodige, fargerike bymiljø fulle av autonome, sære og/eller sterke figurer. De tre handler hver på sin måte om hvordan byer og bydeler skaper identitet.

Ved første blikk handler ikke den finske dokumentarfilmen GARDEN LOVERS om det urbane liv. Det er en film som handler om menneskers menneskelighet, om sårbarheten, i kontrast til det faste, det harde, som regnes som typisk for byen. Nettopp derfor måtte denne poetiske filmen være med: Villahager bekrefter byens grenser.

FILMEN, BYEN, DEBATTEN

Hvordan påvirker våre fysiske omgivelser våre muligheter til meningsfullt sosialt samvær? Hvorfor er dette et mål? Hva med våre muligheter for medvirkning i prosesser som legger premisser for våre liv? Hvordan gir politiske og økonomiske interesser fysiske utslag i byrommet? Er nytt alltid bedre?

Hva slags valg kan vi gjøre som enkeltindivider og som samfunnsborgere for å gjøre «mennesket» gjeldende i det urbane landskapet? Hva kan vi gjøre for å sikre oss om at byene våre er beboelige? Hva mener vi med «beboelig»? Og hvem er egentlig «vi»? 

Mange spørsmål som springer rett ut av filmprogrammet City:Scope. Filmer fra mange land, til dels fremmede land, som taler til utfordringene Tromsø står ovenfor. Det bør være klart at film er godt egnet til å utforske slike spørsmål og videre, diskutere dem. Vi gleder oss til at «Hvor går Tromsø?» følger opp med en filmserie på Verdensteatret til våren. I mellomtida gjenstår det flere sjanser til å se film både inne og ute på den tjuefemte utgava av Tromsø internasjonale filmfestival. Nyt sjansen!

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse