Hvorfor den arabiske våren visnet

Den frigjøringen som skulle komme, ble kuppet av herskere ennå hardere enn de som falt. Det nærmeste man kan komme noen forklaring på dette må bli mennesker med egen bakgrunn og direkte innsikt i islamsk kultur og tenkemåte.

For å kunne komme seg ut av denne onde sirkelen, må den islamske verden selv ta et skikkelig åpent oppgjør med sin historie og dens tyranniske forestillingsverden.

Den prisbelønte poeten og essayisten Adonis har sammen med den marokkanske psykoanalytikeren og forfatteren Houria Abdelouahed prøvd å belyse dette i samtaleboka “Vold og islam” (Solum, 2016). Her forteller de at islams rådende ånd er uforanderlig og bundet til en samfunnsorden tuftet på vold og brutal makt, slik den oppstod på Muhammeds tid.

Adonis og Abdelouahed påpeker nemlig det faktum at fordi islam ansèes som fullkommen fra begynnelsen av, er all nytenkning – til eksempel maktfordeling (demokrati) utelukket. Det er kun stammens lov – gitt profeten Muhammed av Allah, som gjelder. Og den loven forkynner ære og hevn, erobringer og krig.

Gjennom dette opplegget var det da også at islam utbredte seg i århundrene som fulgte, på svært brutalt vis, og under en vedvarende innbyrdes stammekrig i den islamske verden. De ulike stammer og retninger anser hverandre som vantroe, og kjemper om definisjonsmakten. Slik befinner man seg ennå i en ond ubrytelig sirkel, lenket til fortiden.

Islam har ifølge forfatterne tegnet opp en ferdig, ensfarget visjon av verden, helt uten mangfold, der fri nytenkning og ditto kunst er bannlyst. Den islamske kultur bekjemper og forbanner alt som er annerledes, ennå i vår tid. Ingen annen lov enn islams (fastlåste) lov skal gjelde.

Det limet som holder en slik kultur sammen, er den frykten som brutal vold – under skinn av en “guddommelig vilje” har satt folket i. Koranen beskriver endog guddommen som undertrykkende og tyrannisk, men mennesket har intet annet valg enn å underkaste seg dens vilje.

Vold finner man også i Bibelen, men her omfatter volden et folk som har opplevd trelldom og eksil – jødene. For kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av ur-kirken. (Undertegnede vil her påminne at kirken selv senere gjorde seg skyld i de mest grufulle voldsomheter, til eksempel inkvisisjonen. Hendelser som ikke korresponderer med kristendommens budskap.

Innen islam derimot, tilhører volden erobreren, og er legitimert ved guden Allahs ord i Koranen. Volden er her guddommeliggjort. Og forfatterne nevner en lang rekke grufulle straffemetoder som islams hellige bøker foreskriver mot de vantro, både i denne verden og i det hinsidige.

Jeg vil ikke komme inn på all denne bestialiteten her, bare nevne at dette er tekster som avslører en religion og åndsdyrkelse fullstendig blottet for samvittighet. – Ja, bent ut sagt psykotisk. Og underlagt slike grufulle visjoner – for ikke å si virkelige, statuerte eksempler, kan man forstå hvordan islam fikk rotfestet sin makt blandt uopplyste mennesker.

Forfatterne påpeker også hvordan denne vedvarende stammetenkningen og spliden innad i islam, særlig mellom sunni og shia har blitt utnyttet av vesten til å oppnå fordeler i regionen.

For å kunne komme seg ut av denne onde sirkelen, må den islamske verden selv ta et skikkelig åpent oppgjør med sin historie og dens tyranniske forestillingsverden, som har undertrykket dem på det groveste i 1400 år nå. Det burde være i deres egen interesse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse