«Depresjonen spør ikke. Den kommer. Selvmordstankene spør ikke. De kommer». Dagens kronikk handler om det vanskelige temaet selvmord. Foto: Illustrasjon/Scanpix

Hvorfor? Hvorfor vil Veronica dø?

Kronisk suicidal – merkelapp til besvær.

Kan vi snakke om selvmord som et reelt valg?

Vi viser til Stavanger Aftenblad 22. mai, hvor saken om Helene omtales. Helene, en ung jente, tok sitt eget liv etter å ha blitt utskrevet fra psykiatrisk divisjon i Stavanger. Hun blir i avisen beskrevet som kronisk suicidal og emosjonelt ustabil, og at en innleggelse ikke var godt for henne. Beklageligvis er hun ikke alene. Dette skjer over hele landet, og det bekymrer oss. 

Vi og flere med oss reagerer negativt på merkelappen «kronisk suicidal». Merkelappen er farlig fordi en kan overse en akutt selvmordsfare. Får en personen med kronisk forhøyet selvmordsfare en akutt selvmordsfare, så skal vedkommende ha samme behandling som alle andre med akutt selvmordsfare. Helsehjelpen skal være faglig forsvarlig og omsorgsfull. Som også er lovfestet i Helsepersonelloven §4.  

Hjelper det å endre rutiner? Vi tror ikke spørsmålet om god eller dårlig selvmordsrisikovurdering bare skyldes erfaring eller alder til den som vurderer, men heller kunnskap, nysgjerrighet og holdninger. Hvis den erfarne behandleren sier «de truer med selvmord», og den mindre erfarne sier «det er et rop om hjelp». Hvem skal man da lytte til? 
Dårlig prognose for en som sliter med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og kronisk suicidalitet, kan det skyldes behandlingen?

I Tidsskriftet for Norsk legeforening (nov 2006) viser L Mehlum og A I Jensen i en artikkel om suicidal adferd til Fonagy & Bateman som sier at; «den dårlige prognosen for behandling av personer med kronisk suicidalitet og ustabil personlighetsforstyrrelse, som en er vant med å tilskrive pasientene, kanskje delvis er iatrogen.

Pasienten er skadet av behandleren eller av behandlende tiltak som skulle hjelpe, fordi mange av pasientene med slike diagnoser opplever stadige terapeutskrifter og avbrudd i behandlingen». Det vil si, den dårlige prognosen kan skyldes behandlingen og være påført av behandleren.

Kanskje kan det psykisk helsefeltet se med nye øyne på hvordan en møter pasienter med selvmordsproblematikk og økt selvmordsfare, enn å se seg blind på merkelappen «kronisk suicidal». En må spørre seg: Hvorfor? Hvorfor vil Veronica dø? Av og til virker det som en snakker om kronisk forhøyet selvmordsfare som om det er en lidelse som står for seg selv. Den gjør vel ikke det?

Glemmer en den underliggende lidelsen som kan være depresjon, kompliserte traumer, dissosieringslidelser, personlighetsforstyrrelser, AD/HD, rus eller annen problematikk. Å avvise pasienter som er i fare for å ta sitt eget liv kan legge stein til byrden de allerede bærer på. En må søke å forstå selvmordsugets sfære og farlighet.

Møt dem med kjærlighet, omsorg og respekt, sier enkelte. Andre sier: Du har ikke godt av å være innlagt, du passer ikke her. Ser du forskjellen? God pasientbehandling handler om respekt, omsorg, nysgjerrighet, evne og viljen til å lytte. Det handler om hvordan man tar imot pasientenes livssmerte og formidler beskjeder til pasienten. Det handler om å ta pasienten og pårørende på alvor.

Ser en vanskelige pasienter, eller pasienter som har det vanskelig? Ser en vanskelige pårørende, eller pårørende som har det vanskelig?

Hjelpen til en med selvmordstanker må tilpasses individuelt. En bagatell for noen, kan være et overveldende tap for en annen. Det en trenger for å finne tilbake livslysten er kanskje ikke det samme som en annen trenger. Selvmordstanker er vanskelig for dem som står oss nær, for den som skal hjelpe, men ikke minst for den det gjelder. 

Er selvmord et valg? Handlingen er kanskje gjort i dyp fortvilelse, i et angsthelvete, i rus, i psykose, i depresjon, etter opplevd tap, ærekrenkelse, kjærlighetssorg, eller etter utallige timer, dager og år med mobbing. Kan vi da snakke om selvmord som et reelt valg? Hvis mobbingen opphørte, depresjonen lettet, psykosen avtok, ærekrenkelsen ikke fant sted, kjærlighetssorgen gikk over, rusen ikke tok kvelertak, hvis en ble sett - kanskje en da ikke hadde gjort en slik fatal handling. 

Nullvisjon! Fylkespolitikerne i Nordland har arbeidet frem en handlingsplan med en nullvisjon for selvmord. De er først i landet, og dette er prisverdig. Vi håper alle landets fylkespolitikere følger etter. Det kan utløse midler til god og viktig selvmordsforebygging. Målet er at ingen skal ha det så vanskelig i livet sitt at de ønsker å ta sitt eget liv, sier Ingelin Noresjø, fylkesråd for kultur, miljø og folkehelse (Krf).

Andre fylkespolitikere og Helseforetak oppfordres til å gjøre det samme. Gå for en nullversjon!
Vi har opplevd hvordan det er når gamle traumer kommer tilbake. Når angsten overtar mer og mer av hverdagen. Depresjonens avmakt kommer nærmere. En blir hudløs og sårbar.

Depresjonen spør ikke. Den kommer. Selvmordstankene spør ikke. De kommer. Forvirring. Fortvilelse. Er jeg god nok for mine nærmeste eller er jeg det ikke? Jeg er ikke god nok! De vil få det bedre uten meg. Så har en det gående. Negativt tankekjør og angsthelvete. Da trenger en omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp!, noe vi har fått og får. 

Det er god hjelp å få for negativt tankekjør og selvmordstanker. God relasjon til behandler er en av flere viktige faktorer. Personen som sliter oppfordres til å fortelle om tankene, og behandleren oppfordres til å lytte med undring, empati og bekreftelse, og søke å forstå selvmordsugets sfære, uavhengig av pasientens diagnose og merkelapp.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer