Endringen fra før til nå er i praksis at nå får kommunene lov til å skalle hodet i et lovverk tilpasset "nikkersadelen" sørpå.

Scooterdebatten herjer over halve landet for tida. Temaet spenner fra Fylkesmannens fokus på kommunenes praksis, via dispensasjonsordninger for det ene eller andre. Brudd på lov om motorferdsel og reaksjoner på denne tar opp plass, fortrinnsvis i sosiale medier, men også i tradisjonelle mediekanaler får vi presentert konfliktbildet. En og annen sak knyttet til ulykker dukker opp, men debatteres sjelden.

Man kan fort gå seg blind når konfliktene knyttet til scooterkjøring blusser opp, helt tilfeldig rett ved påsketider hvert år. Løsningene blir fort enten svært enkle eller veldig kompliserte. De som håndhever loven får gjennomgå, ansikt til ansikt, eller pr tastatur og skjerm. Hjelmkledte og uniformskledte blir hovedrolleinnehaverne i vinterdramaet. Men så er det egentlig lovverk og politikk det handler om.

Jeg deltar sjelden i debattene på facebook, knyttet til slike temaer. Jeg blir “tagget”, javisst. Men, siden arenaen for løsningene etter mitt syn er mellom mennesker, og faktisk ansvaret ligger mellom folkevalgte og  forvaltningsnivåer så forholder jeg meg til det.

Lov om motorferdsel ble endret av et stortingsflertall som hadde som intensjon at rekreasjonskjøring skulle kunne tilrettelegges, og avgjøres av kommunene selv. Senterpartiet jobbet hardt for denne løsningen, både lokalt og sentralt. Lokal forvaltning av lov om motorferdsel byrde være en selvfølgelighet, da ingen lokalsamfunn er like.

Ny regjering slo seg på brystet og sa: NÅ blir det endelig scooterkjøring. Fri scooterkjøring kunne man få inntrykk av.

Men lovendringen innebærer i realiteten svært lite annet enn at begrepet rekreasjonsløyper har blitt en del av lovteksten, og at kommunene skal kunne etablere slike løyper. Hva hindrer oss så? Hvorfor er ikke løypene på plass?

Lov om motorferdsel er ikke et lovverk som står helt selvstendig, og er heller ikke overordnet annet lovverk som den  “toucher” bort i. Feks naturmangfoldsloven. Det eksisterer fortsatt en privat eiendomsrett. Vi er mange som verdsetter den, men den kan definitivt hindre realisering av scooterløyper for rekreasjonskjøring. Det finnes fremdeles innsigelsesmyndigheter og organisasjoner og næringsaktører med klageadgang. Sist demonstrert i Bardu, der løypene lå klare å ventet, men der Fylkesmannen håndhevet lovverket slik at rekreasjonskjøring med scooter fortsatt er en “våt drøm”.

Endringen fra før til nå er i praksis at nå får kommunene lov til å skalle hodet i et lovverk tilpasset “nikkersadelen” sørpå. Ja jeg er klar over at jeg generaliserer, men det er vanskelig å se at jeg sier noe feil. Lokalsamfunn har ulike muligheter og begrensninger, ulike naturfortrinn, ulike interesser.

I Salangen ønsker vi å etablere løype(r) for rekreasjonskjøring, vi ønsker å lage løypekart og tilrettelegge for sikrere og mer kontrollert kjøring med snøscooter. Vi ønsker at du skal få kjøre den scooteren du helt lovlig har kjøpt. Reiselivsnæring, friluftsliv, isfiskere, mennesker med funksjonsnedsettelser. Muligheter for mange, det tror jeg rekreasjonsløyper ville bety. Jeg hvisker så høylytt jeg kan: jeg tror det ville være et pluss for folkehelsa også!

Jeg har aldri vært noe annet enn passasjer på snøscooter, men synes det er fantastisk gøy og en ypperlig mulighet dersom vi skulle få lov til å kjøre i en løype for å feks komme oss lenger opp i fjellet.

Vi trenger en mer betydelig tilrettelegging av lovverket. Det er et flertall i Stortinget som har sagt at rekreasjonsløyper skal kunne tilrettelegges. Det samme flertallet har sagt at kommunene skal kunne ta seg av beslutningene rundt dette. Men det trengs mer, det trengs tilpasning av lovverket som åpner for at kommunene KAN få ta beslutningene.

Nasjonale interesser knyttet til kulturminner, naturmangfold og friluftsliv skal ivaretas, men må kunne tilpasses areal og andre lokale særegenheter. Vi har mange kvadratmeter pr person til rådighet i hele Nord-Norge. Med en nasjonal arealnøkkel som utgangspunkt og begrensning, skulle det være mulig å få ta beslutninger lokalt som ivaretar både nasjonale interesser men også gir rom for lokal aktivitet og ressursutnyttelse.

Risiko og sårbarhetsanalyser, samarbeid med lokale grunneiere og fornuftige løypetraseer vil gi grunnlag for sikrere scooteraktivitet. I tillegg har jeg tro på at lokale motorferdselsforeninger vil være nyttige samarbeidspartnere i vedlikehold, oppsynsarbeid og forebyggende arbeid mot ulovlig kjøring.

Heldigvis er partiet jeg representerer enig med meg, lokalt, regionalt og sentralt. En grunnleggende tro på at det lokale sjølstyret er den beste beslutningsarenaen når scooterkjøring skal tilrettelegges og styres, det har jeg.

Det blir ikke frislipp, det vil vi nok aldri se. Det er bare populister som hevder at det er er poeng.

Mens vi jobber videre for å etablere et fornuftig lovverk som ivaretar interessene over hele landet, må vi forholde oss til den loven og den håndhevelsen av lovverket som skjer.

Klag gjerne på lokalt folkevalgte, men det er i Storting og regjering løsningen må finnes.

Regjeringen har ikke tilrettelagt for rekreasjonskjøring. De ønsker det ja, men har ikke vært i stand til å få til annet enn symbolvedtak så langt. 

Det er en klar forventning, og et rimelig krav fra vår landsdel, at vi får mulighet til å realisere rekreasjonskjøring med scooter.

Vi trenger et Stortingsflertall til høsten med evne og vilje til å sikre at lovlig rekreasjonskjøring med scooter blir en realitet, og at vi som sitter midt i fantastiske store og egnede arealer faktisk får styre dette arbeidet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Bit for bit blir det lagd opp til ei nedbygging av regionale institusjonar og regional makt i Finnmark.

1
110

Forsvarsministeren er ute i media med kritikk av Arbeiderpartiet angående 339-skvadronen på Bardufoss. Faktum er at argumentasjonen for å flytte hele skvadronen med tilhørende maskiner fra Bardufoss til Rygge, igjen ikke holder mål.

1
68