Han kjenner følgene av internering av samiske skolebarn og norsktvangen i skolen. Professoren har kalt det statlig barnemishandling.

Per Fugelli har forsont seg med døden og er nysgjerrig på hva som venter på den andre siden. Vi andre bør hylle ham mens han lever.

Redaksjonene har sine nekrologer ferdige, politikerne vil servere forutsigbare fraser, selv en Frp-er kan tenkes å ytre noe positivt om samfunnsdebattanten. Ved livets utgang er svulstige ord gratisvare for enhver.

Imens står Per Fugelli fjellstøtt i stormen mens skjellsordene hagler. For det koster å hevde at flyktninger bør behandles med anstendighet. “Jeg vet du har kreft, og håper du får en pinefull død”, meldte en borger på nettet. Anklager om landssvik florerer, drapstrusler har det vært mange av.

Slik styggedom preller av på Fugelli. Men han sender nok noen varme tanker til stakkarene som koker over av hat og forakt.

Professoren i sosialmedisin har begrenset tid igjen, legene sier maks ett år. Behandlingen er avsluttet. Nå handler det ikke om å bli frisk, men om å gi livet mening også i siste akt. Og han klarer å gjøre avdøde krimforfatter Henning Mankels ord til sine:

En dag skal du dø, men alle de andre dagene skal du leve”.

Denne klippen fortjener noen roser i dag. Godordene kommer når reisen er slutt, det er for seint. Per Fugelli ønsker ingen medaljer, hans største glede vil være om vi stopper opp litt og tar hans appeller på alvor. Det handler om livsstandard, vår personlige og hele samfunnets helse, fundamentene for selve livet..   

Per Fugelli har lovet å kjempe som en løve til siste åndedrag. Han er en ambassadør for livets ekte verdier, for rettferdighet og verdighet, likeverd og humanisme. Og han er en Nord-Norge patriot som nok har betydd mer for landsdelen enn alskens døgnfluer av noen politikere.

Denne 72-åringen trådte sine barnesko i Stavanger på den tid da kirke og bedehus holdt klørne rundt folk og samfunn. Oljen kom som en frigjørende kraft, men nyfikne Fugelli ble ikke fanget av eventyret. Han søkte mot en mer spennende himmel, mot nord. I tre år fra 1970 var han distriktslege på Røst, seinere tre år i tilsvarende stilling i Porsanger. Disse årene formet hans liv og engasjement. Tilknytningen til nord har han beholdt hele livet. Verdiene nordpå var forenlige med det han søkte -  ærligheten, gjestfriheten, ydmykheten, det saftige språket, menneskenes forhold til vær og natur, hav og land, humøret, gleden, trollskapen, troen på seg selv.

Jeg lærte mye på universitetet, men mest har jeg lært på folkeuniversitetet - under mine år blant flotte folk i nord”, har Fugelli uttalt.

Noen ganger har jeg hatt det privilegium å intervjue denne humørfylte mannen med kledelig tversoversløyfe. Det har vært en begrensningens kunst. Per Fugelli er en vulkan av meninger, og attpåtil en ordkunstner. Slikt blir det overskrifter av. Han elsker å rope i skogen, og tar de svarene han får.

Et av hans viktige postulat er å slutte å jage etter det perfekte. Du er god nok. I dag skal alle helst være en kloning av supermann eller superkvinne for å være vellykket. “Ikke prøv å være så forbanna flink, gi faen i å være så sterk og usårbar. Du får det best som et vanlig, ufullkomment  menneske. Hvis du satser alt på å få CV-en eller kroppen til skinne, blir du bære en motbydelig egoist”, sier Fugelli, og spør hvem som vil ha venner som er perfekte skapninger. Selv påstår han at han er en tømmerstokk på dansegolvet, likevel elsker han å danse.

Selvsagt oppfordrer Fugelli enhver til å lete etter sitt talent og prøve å forbedre seg. Men målestokken lager de selv, standarden finnes ikke i glossete ukeblad eller på den røde løper i Hollywood. Hvordan ble det viktigere å være perfekt enn å være seg selv? Hvorfor skal noen ha dårligere samvittighet over hvordan de ser ut enn over hva de gjør? Ingen kan designe livet og forebygge alle problemer. “Vi må godta at livet er et risikoprosjekt. Det gjør det potent, vakkert og spennende”, sier Fugelli. Og han vet at uten et punktum ville tilværelsen bli uutholdelig.

Han advarer mot diagnostiserings-hysteriet. “Skal vi tro forsidene på Dagbladet og VG er gjennomsnittlig levealder i Norge 7,3 år”, er en av Fugellis mange spissformuleringer. Ingen blir perfekte, alle er feilvare. Men avvik fra “gullstandarden” møtes med diagnoser; tabletter, kurer, terapi…. Det koster skjorta, og ingen vil oppnå å bli det fullkomne menneske. Per Fugelli kan humre over en opplevelse i Afrika for mange år siden. En medisinmann kom jevnlig til landsbyen, bærende på et skilt “Clinic”. Han kalte seg “Professor Good  Enough”. Kanskje hjalp han mange.

Mennesket er et flokkdyr. Fugelli understreker at “hvordan vi har det med flokken er like avgjørende for helsen som omega 3, svinekoteletter og lavkarbo”. Fugelli passerer tiggende romfolk med et varmt smil og en slant i koppen. “De tar bare to sekunder å se på et menneske med et vennlig uttrykk”. Noe av det verste for et menneske er å ikke bli sett. Kan du tenke deg følelsen av å være et null, bare tomhet?

Noe av denne neglisjeringen opplevde Fugelli i Porsanger. Han har kalt det rasisme. Han så hvordan samer alltid havnet bakerst i køen. “Det var en hjerterystelse for meg”, forteller Fugelli. Han kjenner følgene av internering av samiske skolebarn og norsktvangen i skolen. Professoren har kalt det statlig barnemishandling, skolen tok motet fra så mange, og han mener det førte til psykiske symptomer - angst, sengevæting, søvnproblemer, depresjon, atferdsvansker… “Betingelsen for god helse er at du er noenlunde trygg på deg selv, og at du er litt glad i deg selv som deg selv”, er Fugellis ord.

Per Fugelli takket nei til å motta St.Olavs orden, noe eliten deler seg imellom, hevdet han.”Ingen på Røst eller Værøy får St. Olavs”. Men han var beveget og stolt da han ble utnevnt til æresborger av Røst. I 2013 fikk han Fritt Ords pris.

Norge har ikke mange personer av denne støpningen. Han vil fortsette å utbasunere at fremmedfrykt er samfunnsfiende nummer en. Hatmeldinger vil komme, han tåler det. Hans håp er at verdens rikeste land ikke skal drukne i egoisme og selvmedlidenhet, men bygge videre på en kapital som er viktigere enn oljefondet - rettferdighet og verdighet.

Fugelli misunner dem som tror på en Gud, selv tenker han kanskje at døden er noe mer enn tomhet og støv, han vil være venn med døden. “Kanskje blir jeg en blåklokke”, humrer professoren.

Per Fugelli synes det er trist å snart skulle forlate et liv som han er så utrolig begeistret for. Vi som blir igjen, blir fattigere. Det er ennå kraft i stemmen hans, det er ikke for sent å låne øret til dette varme medmennesket.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Våre politikere får sjelden ros når de har gjort en viktig jobb. Det er vel mest kritikk over det som ikke blir gjort. Nå har Torgeir Knag Fylkesnes etter langvarig innsats fått til et viktig flertallsvedtak i Stortinget næringskomite. Et vedtak som et viktig både for Troms og Nord-Norge.

0
966

En hardt skadd pasient fikk ikke den hjelpen han burde fått, og mistet livet. Dette skjedde ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i desember 2013. Oppfølgingen overfor pasientens familie og egne ansatte sviktet fullstendig.

0
210