I Giske-saken er kommentatorene både dommere og parlament

Giske-saken rammer ikke bare Arbeiderpartiet. I et par måneder har Dagsnytt 18 og det såkalte kommentariatet overtatt både som parlament og domstol. Også det fortjener en debatt.

Vi ser allerede en gryende diskusjon om bruken av anonyme kilder i den politiske journalistikken. På generelt grunnlag er det en velkjent debatt, om et fenomen som er regulert i pressens egen Vær-Varsomplakat.

Et offentlig mageplask

Det finnes eksempler på at en slik debatt er en nødvendig oppfølging av journalistikken rundt Trond Giske. Det grelleste overtrampet sto Nettavisen for, hvor nyhetsredaktøren publiserte et anonymisert notat om hva varslingene om Giske handlet om. På tross av at en rekke åpne kilder, også varslere i Giske-saken, hevdet at notatet var et falsum og langt fra dekkende, insisterte avisen på at deres anonyme kilder hadde større troverdighet.

Det er heldigvis lenge mellom hver gang et så sviende mageplask løftes fram i full offentlighet.

Men parallelt med debatten om bruk av anonyme kilder i nyhetsjournalistikken, kan det være grunn til å reise en høyrøstet debatt om kommentatorenes rolle i Giske-saken.

Jeg har sjøl politiske karrierer og næringslivstoppers fall på samvittigheten, og dermed også både nærhet og avstand til det dramaet som har utspilt seg i Arbeiderpartiet siden begynnelsen av desember.

Min, vil noen helt sikkert hevde, gammeldagse påstand er at det var nyhetene og ikke kommentarene som drev politikere og direktører fra skanse til skanse, og til slutt også ut av regjeringskontorer og direktørstoler.

Påstanden er ikke uten nyanser, fordi kommentarjournalistikken ikke er av ny dato. Dagbladet, som var min første nasjonale arbeidsgiver, var også den første avisen som innførte redaksjonelle kommentarer i tillegg til lederkommentarene. Under vignetten «Fra den politiske arena» slapp noen av oss til med analyser og kommentarer av det politiske spillet.

 

Forfulgt av kommentatorene

De politiske skandalene var likevel først og fremst nyhetsdrevet. Det såkalte «flokkmentaliteten» var den samme som nå, når en nyhetssak først fikk nasjonal karakter. Det er uunngåelig, nettopp fordi nyhetene av og til får en karakter og en alvorlighetsgrad som andre media må henge seg på, rett og slett for å utføre det journalistiske oppdraget.

Det som skiller Giske-saken fra denne historiske mimringen, er mengden av redaksjonelle kommentarer, i kombinasjon med fraværet av politiske aktører.

Fire-fem, kanskje seks, mer eller mindre faste kommentatorer, har forfulgt meg som lytter, TV-seer og avisleser, døgnet rundt i flere uker.

De har samlet seg i Politisk kvarter på NRK under morra-kaffen, omtrent samtidig som de dukker opp på gammeldags papir i sine egne aviser. I Giske-saken har de senere samme dag oppdatert meg med en ny kommentar i sin egen nettutgave. I det jeg forhåpentligvis er i gang med å forberede middagen, sitter de samme personene alvorstynget rundt en mikrofon i Dagsnytt 18, før noen av dem med stor sannsynlighet slipper gjennom det litt trangere nåløyet i Dagsrevyen.

Det har gjentatt seg dag etter dag. Også spørsmålene er de samme. Hva bør Jonas Gahr Støre gjøre nå, hva har Giske egentlig gjort og (når) bør han gå?

Politikerne meldte seg ut

De står eller sitter i et studio eller en redaksjon uten motstand, og har forbausende klare svar på kompliserte spørsmål. Samstemt og motstandsløst, fordi norske politikere er utmeldt av et av de største drama i Norges største politiske parti i moderne tid. Kommentatorene innkalles til studio etter ei gjesteliste like utslitt og forutsigbar som en handlelapp med melk og brød som eneste ingrediens.

Slik bestemmer de også langt på vei dagsorden for dramaet. De definerer hva som har skjedd, og hva som bør skje. Jonas Gahr Støre dukker plutselig opp i ei kveldssending fordi han er etterlyst. Han arrangerer pressekonferansene for å svare kommentatorene, ikke velgerne eller seerne.

I det store bildet er likevel politikerne fraværende, men likevel til stede gjennom styrte, anonyme lekkasjer. Lekkasjer som legger tyngde til kommentatorenes kunnskap og evne til å spå. Til å fortelle hva som er rett og galt.

Kanskje bør også denne maktbasen diskuteres når Giske-saken nå går inn i en ny fase.

En fase til ettertanke for noen og enhver.

 

Arne O. Holm er redaktør i High North News ved nordområdesenteret i Bodø, og fast gjestekommentator i Nordlys. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!