FULL KRISE: Fra lykkeligere dager: Nestleder Trond Giske, partisekretær Kjersti Stenseng, partileder Jonas Gahr Støre, nestleder Hadia Tajik. Foto: NTB Scanpix

Opp i limingen

Krisen i Ap løses ikke ved at nestleder Trond Giske trer til side.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

Ap er i ferd med å gå opp i limingen i en gjørme av intriger og personlig hat. Borgerkrigen og selvpiskingen som utspiller seg for åpen scene, er unik i norsk politisk historie.

Veien opp fra nullpunktet må starte med å erkjenne at dagens ledelse har spilt partiet ned to divisjoner i norsk politikk. Fra 40 prosent, via 30 prosent, til man nå ser 20-tallet i hvitøyet.

Dette krever tung erkjennelse. Og de som tror krisen i Ap er løst gjennom å kvitte seg med Trond Giske om en uke eller fire, tar selvfølgelig helt feil.

Aps fall handler både om en politikk som velgerne ikke tror på, og om dårlig ledelse over tid. Mye tyder på at sårene som skapes gjennom «Giske-gate», kan føre til ytterligere eskalering av interne konflikter. Giskes mange tilhengere kan komme til å bli motivert av et ønske om å bringe ledelsen i vanry.

Giske er nå ute av ledelsen i Ap og kommer ikke tilbake. Lite tyder på at hans rival Hadia Tajik vil være en samlende figur. Hun lagde politikken Ap gjorde et historisk dårlig valg med. Tajik var ansvarlig for arbeidet med et partiprogram som styrket bildet av Ap som et omreisende seminar, uten noen klar forankring i norsk virkelighet.  

Programarbeidet under Tajiks ledelse viser at Aps problemer stikker langt, langt dypere enn en angivelig kaotisk valgkampledelse på Youngstorget sensommeren 2017.

Det handler om å ha mistet en grunnleggende evne til å fortolke velgermassene i Norge. Å innføre et tredje kjønn ble før landsmøtet i april løftet frem som en av Aps viktigste saker. Dermed leverte man selve oppskriften på et Ap som ikke kjenner besøkelsestiden i sitt eget grunnfjell.

Tajik har riktignok, som den eneste i ledelsen, tatt selvkritikk på at partiet ikke har forstått kraften i innvandrings- og integreringspolitikken. Et sosialdemokratisk parti som trosser velgerne i den saken som betyr mest for dem, har naturligvis ingen sjanse til å vinne valg. Men innrømmelsen fra Tajik kom først etter valget.  På veien mot et elendig valgresultat var hun ansvarlig for kursen som ble staket ut.

Ap har tradisjonelt vært et minste felles multiplum i norsk politikk. En sterk velgerkoalisjon som har favnet bredt, ivaretatt ulike hensyn over hele landet, og på tvers av sosiale lag. 

Men Ap er nå så dypt splittet mellom det «tradisjonelle» partiet og den identitetspolitiske fløyen på venstresiden, at det er et åpent spørsmål om det er noen vei tilbake som dominerende kraft i norsk politikk. Hvis partiet fortsetter i spagaten, kan det komme til å ende med full sprekk. Og da i form av en avskalling som får et langt mer dramatisk omfang enn da en langvarig forsvars-og sikkerhetspolitisk opposisjon brøt ut og dannet SF (SVs forløper) i 1961.

Fjorårets valgkamp avslørte at lyttepostene ute i landet har forvitret, og særlig Oslo Ap ser i stigende grad ut til å være på kollisjonskurs med partiet i landet for øvrig, der verdiskapning og industriell virksomhet har preget strategiene.

Situasjonen er kritisk for Haakon Lies gamle parti. Det trengs nytt lederskap som kan fornye politikken og begeistre velgerne. Ap har åpenbart mye å lære av sitt danske søsterparti på innvandringsfeltet.

Men partiet trenger også en jordnær klimapolitikk som tar utgangspunkt i norsk geografi, ikke ønsketenkning og ren hovedstadslogikk. Her har Ap helt og holdent overlatt ledertrøyen til Slagsvold Vedum og Senterpartiet, i et land med lange avstander og spredt bosetting.

Det kan være at noen forestiller seg at Norge ikke trenger et samfunnslim i form av et sterkt og styringsdyktig sosialdemokratisk parti. Da burde de spørre seg om de liker å tenke på det som kommer etter Ap.

For Norge er det viktig at Ap reiser seg. Men hvis det skal skje, tyder stadig mer på at partiet trenger en annen ledelse, med kontroll og autoritet.

Hvis ikke, kan det vi har vært vitne til det siste halvåret i verste fall være et sirkus i et nytt norsk mellomparti.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!