NORDNORSK IDENTITET: De siste 40 årene har Tromsø IL og Bodø Glimt spilt sentrale roller i dannelsen av nordnorsk identitet.Tromsøs Simen Wangberg i duell med Bodø/Glimts Trond Olsen i kampen Tromsø IL-Bodø/Glimt på Alfheim Stadion i mai 2016. Kampen endte 1-2. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix

Idrettsstjerner kan skape magi og bidra til både stolthet og holdningsendringer

Debatten om identitetspolitikk og om de «såra» og «lettkrenka» minoritetene har også relevans for vår forståelse av idretten i landsdelen. Først og fremst fordi idretten er en identitetspolitisk kamparena

Idrett er identitet, identitet er politikk og idrett er definitivt identitetspolitikk, noe Sametingspresident Aili Keskitalos ord i overskriften viser. Begrepet identitetspolitikk er relativt n ytt i det norske ordskiftet. Lars Akerhaug skriver i Minerva at begrepet først ble tatt i bruk på begynnelsen av 2000-tallet. I et Retriver-søk finner Frank Rossavik i Aftenposten at bruken av begrepet først eksploderte i 2016 og 2017. Identitetspolitikk, som kan forstås som politisk mobilisering til fordel for en gruppe der medlemmene mener de har noe til felles, har for mange blitt noe samfunnsnedbrytende og farlig. Nettavisen Resett mener for eksempel at identitetspolitikken er «et angrep på den vestlige frihetstanke». Rossavik skriver at begrepet først og fremst har blitt et skjellsord i det offentlige ordskifte 

I en tid da verden tilsynelatende fragmenteres, er det mange som argumenterer mot identitetspolitikken som de mener akselererer splittelsen. Verden trenger heller en politikk med fokus på felles verdier på tvers av religion, kultur og etnisitet, et ordskifte med mindre føleri på vegne av seg selv og sine egne og flere «rasjonelle argumenter» argumenteres det med. Identitetspolitikken har gjort minoritetene lettkrenka og gjort at minoritetsgrupper gjennom å spille på sine såre følelser får definere den offentlige debatten. I dette emokratiet har minoritetene tilrevet seg makt de ikke burde hatt hevdes det. Frykten er at hvis alle skal ha rett til å definere sin egen identitet og få sin definisjon akseptert av storsamfunnet vil samfunnet smuldre opp. Samfunnslimet vil løsne og vi vil miste vår kollektive forståelse av oss selv; som norsk; som nordnorsk; som kvinne; som kristen. Kritikerne vil derfor ha mindre vekt på identitet, i alle fall på «de andres» identitet. For identitetspolitikk anses som noe de andre, minoritetene, driver med.

Et eksempel på dette ønsket om mindre identitet er reaksjonene som kom da Finn Hågen Krogh ble tatt ut i den norske OL-troppen i 2014. Flere sametingspolitikere var stolt av at en fra Sápmi var tatt ut. I Altaposten følte lokal- og regionalpolitikeren Ruth Olsen, da i Kystpartiet (Når i FrP), seg “støtt over å bli prakket på at man bor i Sameland”. Et annet eksempel er Tromsø Høyres Bodil Ridderseth Larsen som mener at samiske navn i Tromsø by vil endre byens identitet. Samene er jo nordmenn - de har jo norsk statsborgerskap har Ridderseth Larsen tidligere uttalt, så hvorfor dette maset om skilt på samisk? I følge Nordlys-redaktør Skjalg Fjellheim har Arbeiderpartiet i Tromsø gått seg vill i identitetspolitikken. Lokalpartiets «intense fokus på hudfarge, kjønn, seksualitet og etnisitet står i veien» for videre makt i byen (http://nordnorskdebatt.no/). Det er ofte nettopp minoritetenes identitetskamp som ser ut til å være problemet. Kanskje fordi de rokker ved mange etablerte verdensbilder.

Debatten om identitetspolitikk og om de «såra» og «lettkrenka» minoritetene har også relevans for vår forståelse av idretten i landsdelen. Først og fremst fordi idretten er en identitetspolitisk kamparena. Det er ikke bare sametingspolitikere som ønsker å bruke idretten som markør. I vår landsdel har for eksempel fotballen blitt brukt politisk siden den slo rot på begynnelsen av 1900-tallet. I 1930-åra ble suksessen til Kirkenes IF i det nordnorske fotballmesterskapet brukt aktivt av finnmarkingene i kampen for å bli en del av landsdelen. Suksessen til Vardø AIL i det nordnorske arbeideridrettsmesterskapet i samme periode ble brukt i propagandaen for arbeiderbevegelsen. De siste 40 årene har Tromsø IL og Bodø Glimt spilt sentrale roller i dannelsen av nordnorsk identitet. En identitet som har markert avstand til både søringan og til hverandre. Slik nordnorsk regionalisme, identitetsdanning eller identitetspolitikk anses i de aller fleste tilfeller som ufarlig, kanskje særlig på idrettsbanen.

Videre har debatten relevans fordi alle fellesskap er bygd på mer eller mindre bevisste identitetsdanningsprosesser. Forskjellen er bare at majoritetenes strategiske identitetsbygging ikke har blitt benevnt som identitetspolitikk, men heller som identitetsdanning. Nordnorsk identitet er et klassisk eksempel på hvordan kollektiv identitet dannes gjennom bevisst politikk. Fortellingen om nordlendingen som «står han av», selv i møtet med utbyttende nessekonger og han stat i Oslo, er resultatet av en skapt historiefortelling. En fortelling som gjenfortelles, omformes og brukes i mange ulike sammenhenger. Nasjonsbyggingen som skapte fortellingen om Norge og oss nordmenn er et annet kroneksempel på identitetspolitikk. Uten identitetspolitikk – ingen nordmenn eller nordlendinger.

Og nettopp her ligger et viktig poeng: Det er ikke bare samer, homofile, transpersoner, muslimer og andre minoriteter som driver med identitetspolitikk. Identitetspolitikk er noe alle fellesskap bedriver – også majoriteter. Det som skiller er hvem som har makt til å definere hva som er skadelig splittende identitetspolitikk og hva som er positiv og samlende identitetsdanning. De autoritative fortellingene om hvem nordlendingene og nordmennene er, er fortellinger som har blitt fortalt og er gitt autoritet av grupper med definisjonsmakt. Og det har tradisjonelt ikke vært minoritetene. Minoritetene har vært usynlige i disse store fortellingene. Gjennom revitalisering, politisk kamp og, i nyere tid, sosiale medier, har minoritetene tilrevet seg en sterkere stemme, en stemme til å definere seg selv og som rokker ved de etablerte fortellingene om oss. Det er med andre ord ikke identitetspolitikken i seg selv som er problemet for mange, men heller hvem som har tatt identitetspolitikken i bruk. Om idrettsstjernenes magi oppfattes å skape stolthet og fellesskap eller splittelse kommer derfor an på hvilket fellesskap stjernene forståes som representanter for.

Du kan høre mer om forskningen til Helge Christian Pedersen i UiTs jubileumspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse