Er det noe som bør forbys eller kritiseres som ikke forbys eller kritiseres, for eksempel, for å beskytte den norske kulturen og egenarten? spør Kine Bergheim - med henvisning til Rolf Seljelids kronikk. Foto: Colourbox

Er ikke dagens nordmenn norske nok?

Hele verden, det vil si informasjon og kommunikasjon med hele verden, er jo totalforandra de siste tiårene, sjølsagt er Norge, nordmenn og Det Norske mer påvirka av resten av menneskeheten, mer splitta av de ulike virkelighetene vi påvirkes av.

“Det ser ut som Staten Norge, det norske lederskapet, har som bevisst policy å utviske det særegne med Norge,” skreiv Rolf Seljelid i Nordlys forrige uke.

Innlegget inneholder dramatiske advarsler om motivene til noen, noen på et overordna supernivå i norsk politikk (elitene? Staten? Våre demokratisk valgte politikere? Flertallet? Hvem er det norske lederskapet som holder på med dette?), men er samtidig helt fritt for konkrete eksempler på hvordan denne avnorskifiseringa styres og kommer til uttrykk i praksis.

Det eneste som begrunner det kulturelle forfallet, er at begrepet «norske verdier» benyttes lite i politisk sammenheng. Det er godt mulig at begrepet ikke brukes mye offentlige utredninger og politiske taler, men det har kanskje noe med det å gjøre at disse verdiene i sin natur, deres felles, tradisjonsrike norskhet, er noe vanskelig å definere og enes om, uten å bruke en del plass på å lage relevante og presise definisjoner med bakgrunn i verdienes utbredelse og opphav. Å bare erklære verdier som essensielt norske, uavhengig av tid og ytre kontekst, er rett og slett litt for enkelt. Seljelid sjøl antyder knapt hva disse særegenhetene går ut på, om hvordan Det Norske kom til uttrykk i glansdagene, anna enn at landet hadde en mer ensarta befolkning før. På 30-40-50-tallet. 

Seljelid skriver at trusselen mot kulturen egentlig ikke kommer utenfra, fra impulsene fra resten av verden og fra innvandrere, men fra våre egne, fra de som ikke verdsetter og eksplisitt omtaler det norske nok i møte med andres kulturer. Hvis denne fornektelsen er en så alvorlig trussel mot noe fundamentalt i kulturen vår, så skulle han vel kunne kommet opp med synlige eksempler på kulturell egenart som skjules og forsvinner på grunn av dette? 

Mye er forandra siden 30-tallets Norge. Du trenger ikke undersøke den norske befolkninga lenge for å finne ut at det går flere verdimessige skillelinjer her i landet enn mellom “etniske nordmenn” og innflyttere. Et godt eksempel er jo nettopp synet på behovet for (etnisk?) homogenitet, noe som åpenbart splitter det fortsatt relativt homogene folket. Homogen er forresten bare et finere ord for det mer lettfattelige norske ordet «ensarta». Og denne konflikten må vi vel forklare på flere måter enn med at nordmenn forsaker sin norskhet i frykt for å overkjøre andre kulturer? 

Hele verden, det vil si informasjon og kommunikasjon med hele verden, er jo totalforandra de siste tiårene, sjølsagt er Norge, nordmenn og Det Norske mer påvirka av resten av menneskeheten, mer splitta av de ulike virkelighetene vi påvirkes av. I en mer global forståelseshorisont, er det ikke så rart at man vil omtale verdier som har fått (!!) godt fotfeste i Norge, som universelle heller en spesifikk norske, som moderne heller enn tradisjonelle, som felles heller en eksklusive. Man kan vel samtidig være stolt av dette norske samfunnet, dagens Norge, og synes at det er så godt som det beste samfunnet noensinne? Ja, man kan jo det.

Seljelid maler med brei pensel når han skriver at «Det ser ut som om mottoet er at vi skal ha stor respekt for andre kulturer, men ikke for vår egen!» Men hvilke kulturer er det vi (igjen, på hvilket nivå, staten?) er så respektfulle overfor, på bekostning av oss sjøl? Er det noe som bør forbys eller kritiseres som ikke forbys eller kritiseres, for eksempel, for å beskytte den norske kulturen og egenarten?

Da går vi inn i noen interessante, helt konkrete, verdimessige konflikter, som det ikke er enkelt å finne en «norsk» fasit for. Er det i tråd med norsk kultur å tvinge folk til frihet, ved å for eksempel forby spesifikke klesplagg som kan tolkes dithen at de utfordrer likestillinga mellom kjønnene og den seksuelle frigjøringa? Disse verdiene står sterkt i dagens Norge, og gjør etter mi meining at det er bedre å være norsk nå enn noen gang tidligere, men de har ikke noen langvarig norsk tradisjon bak seg. At staten og flertallet ikke skal detaljstyre folks liv, kan også sies å være grunnleggende i vårt herlig frie og tolerante samfunn. Hvordan forsvarer vi best det norske, ved å forby og straffe bruken av kjønnssegregerende plagg, eller ved å la folk kle på seg det de vil?

For meg er det tydelig at norskhet som argument i seg sjøl ikke holder mål i slike konflikter mellom kulturer og verdier, og gode nordmenn er naturlig nok også delt i synet på dette. (((Det samme kan sies om den evige diskusjonen om hvorvidt Norge er bygd på et «kristent verdigrunnlag» og om dette grunnlaget er trua. På mange måter ja, og på mange måter nei. Like lite som det fins essensielt norske verdier, fins det essensielt kristne verdier, som har manifestert seg som ei sjølstendig og uforandra kraft gjennom ulike tider og situasjoner. KrF-lederen reagerte oppskriftsmessig på at den nye regjeringa ikke nevnte den kristne arven i sin plattform. Men alle nordmenn er ikke enige om hva disse verdiene egentlig innebærer, alle er ikke enige om at det er gode verdier og alle er ikke enige i at de beskriver dagens Norge og nordmenn.)))

Så godt som ingen norske politikere eller samfunnsdebattanter er for multikulturalisme, forstått som parallellsamfunn på sida av norsk lov. Ikke i SV, ikke i Venstre, ikke i noe parti. Alle er enige om at norsk lov skal gjelde for absolutt alle i Norge. Det skulle man kanskje ikke tro når man leser Seljelids innlegg. (((Uansett, kriminaliteten i Norge fortsetter å gå ned, så ifølge tallene fra Politiet blir det stadig tryggere å bo i gamle Norge. Det er sant at innvandrere fra spesifikke land er svakt overrepresentert i kriminalitetsstatistikken, men at det er ikke grunnlag for å kalle overrepresentasjonen for en trussel mot samfunnsordenen. Vi veit stort sett hva som fører til kriminalitet og hvordan dette kan forebygges bedre, oppskrifta er ikke veldig annerledes for unge gutter fra andre verdensdeler enn for unge gutter fra norske byer og bygder.)))

At det fins problematiske sider i noen innvandrermiljøer med røtter fra kulturer som er svært annerledes fra det norske, er faktisk ikke kontroversielt, ikke i noen politiske miljøer. Disse problemene knytter seg i hovedsak til lukkethet, æreskultur og mannsdominans. Det er uakseptabelt at folk skal oppleve slik ufrihet i Norge, og nordmenn, både i form av norske institusjoner og gjennom generelt medmenneskelig engasjement, bør absolutt blande seg inn og forsøke å få slutt på slik ukultur. Det er dog verdt å merke at denne uretten stort sett går utover medlemmer innafor disse grupperingene, det er ikke Ola og Kari Nordmann, eller altså majoritetskulturen og en trua, norsk egenart, som er ofrene her.

Seljelids innlegg er i skrivende stund delt av 120 stykker, et hederlig antall. Han treffer det som kan se ut som ei voksende bekymring for at litt for mange nordmenn ønsker sin egen sivilisasjonsundergang velkommen, men uten konkrete eksempler, er påstandene så luftige og teoretiske at de verken kan bekreftes eller avkreftes. Jeg synes at sitatet i innledninga, om en mulig skjult, politisk enighet, er beint fram konspiratorisk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse