Det er ikke råvareprisene alene som senket nordområdeeuforien

Døde nordområdepolitikken? I alle fall i valgkampen vi har lagt bak oss: Der ble nordområdene et ikke-tema både hos høyre- og venstresiden. Lave råvarepriser er ikke den eneste årsaken. Det skyldes også «en vegg av følelser».

I januar 2006 viste en MMI-måling i Dagens Næringsliv at 60 prosent «mente det var riktig å satse på utvikling av olje- og gassvirksomhet i nordområdene». «Å utnytte mulighetene i nordområdene er en av de viktigste satsingene for regjeringen i årene som kommer», stod det i den rødgrønne regjeringens nordområdestrategi fra desember 2006.

«Nordområdene er viktige for Norge og verden» het det i Solberg-regjeringens nordområdestrategi i mars 2017. Fem måneder seinere var nordområdepolitikken søkk borte. Den ble ikke nevnt i NRKs partilederdebatt 14. august. Eller i NRKs statsministerduell mellom Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i Tromsø 29. august. Ingen fra salen spurte heller. Det har vært et par etterlysninger av nordområdene i valgkampen, fra nord, og med en nesten desperat tone: «Jeg skulle ønske at vi i valgkampen får besøk av rikspolitikere som snakker opp nordområdene», skrev tidligere Høyre-statsråd og fylkesmann Svein Ludvigsen i en kronikk i Nordlys 15. august. «Hvorfor snakker ingen om oss?» skriver redaktøren i High North News, Arne O. Holm (25. august).

I Høyre/Frps regjeringsplattform (2013) ble nordområdene definert som «Norges viktigste utenrikspolitiske interesseområde». Men i en 20 minutters lang valgdebatt om norsk utenrikspolitikk i NRK Dagsnytt18 4/9-17, nevnte verken utenriksminister Børge Brende (H) eller lederen av Stortingets utenrikskomité Anniken Huitfeldt (Ap) nordområdene med ett ord. Ingen partier viftet med nordområdepolitikk for å gjøre seg lekre i valgkampen. Og lite peker i retning av at det blir et framskutt tema i den kommende regjeringserklæringen heller. Det politiske bildet i og om nord blir mer sektor-/regional- og distriktspolitikk og mindre nordområdepolitikk. Vi er tilbake til normalen. Hva skjedde?

Da de rødgrønne tiltrådte i 2005, var utsiktene lyse. Råvareprisene steg kraftig. Utbyggingen av Snøhvitfeltet, som åpnet Barentshavet som «oljeprovins», var godt i gang. Samme år undertegnet Russland og Norge samarbeidsavtaler om utviklingen av det enorme gassfeltet Shtokman. Så kom de oljesponsede nordområdekonferansene: Høy sigarføring. Lav kvinneandel. Nordområdepolitikken handlet ikke om helse, skole eller ulikhet – som høstens valgkamp. Det var «muligheter og utfordringer» knyttet til olje, gass, mineraler, issmelting, utenrikspolitikk. Og et underliggende credo om at næringsutvikling automatisk gir positive samfunnseffekter: Det var «Nord-Norges tur».

Nordområdesatsingen bleknet lenge før råvareprisene falt. Med oljeprisfallet dalte antall søkere til petroleumsstudier fra 850 i 2014 til 153 i 2017 (NRK 19/7). «Nord-Norges lykke er at dere aldri kom i gang med oljealderen», sa samfunnsøkonom Harald Magnus Andreassen i et foredrag i Bodø i 2015. Samme år gikk Syd-Varanger gruver konkurs. Nesten 400 mista jobben. Fisk ble fett, og statsminister Erna Solberg utpekte lakseindustrien til «Norges IKEA».

Samtidig nådde konfliktnivået rundt «nordområdenæringene» nye høyder: Ikke bare om miljøutfordringene, som er dokumentert i ulike forskningsrapporter. Det gjaldt like mye den vanskelige sameksistensen med tradisjonelle fornybare næringer i nord, særlig fiskeri. Meningsmålinger om å åpne Lofoten for oljeboring har lenge vist overveldende motstand i nord. Men rett før valget viste en NRK-måling også klart flertall i Finnmark mot Nussirs planlagte kobberutvinning i Kvalsund kommune. Samme uke publiserte Fiskeribladet en måling som viste stor motstand mot at lakseindustrien skal utvide antall åpne anlegg i fjordene – og det uten at verken hyttefolk eller miljøvernere var spurt: Det var fiskere og ledere i norske sjømatbedrifter.

Det er altså ikke råvareprisene alene som senket nordområdeeuforien. Skepsisen mot enkelte nordområdenæringer er også betydelig. Stortingets tre største partier, Høyre, Frp og Ap framstår likevel upåvirket. Statoils områdedirektør i Harstad, Siri Kindem Espedal beklager på sin side at Statoil «møter en vegg av følelser mot olje» (NRK 31. august). Dersom stortingsflertallet og Statoil opprettholder denne tilnærmingen, er det kanskje like greit å parkere nordområdepolitikken.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg registrerer at Tove Karoline Knutsen (Ap) på tampen av sin stortingskarriere engasjerer seg for å frata folk i Tromsø valgfriheten innen pleie og omsorg.  I et leserinnlegg i Nordlys 15.

1
37

De 2 fylkeskommunene er uenige om det meste i prosessen om sammenslåing. I saken om regionhovedsete er man tilsynelatende enige om en vidtgående desentralisering og spredning av funksjoner og arbeidsplasser.

4
30