Selv har jeg forgjeves i min tid på Stortinget forsøkt å få til en debatt om følgende problemstillinger; har de mest sårbare velferdsområdene markedets kjennetegn? Hva skjer med de arbeidskraftintensive tjenestene, vanligvis ivaretatt av kvinner, når lønn og pensjon blir satt under press for at private eiere skal ha overskudd? skriver Tove Karoline Knutsen.

Ikke imponerende, Nordlys

Dessverre er det dårlig stelt med intellektuelt og journalistisk mot hos norske aviser til å virkelig å gå i dybden på disse spørsmålene.

Nordlys har hatt flere artikler om privatisering av velferdstjenester, basert på påfallende svake argumenter. Sist ut er Tone Angell Jensen som i lørdagsavisa 28.10 presterer å hevde at fordi eier av det kommersielle omsorgsfirmaet Privat Omsorg Nord i følge skattetallene kun har en nettoinntekt på ca 175.000,- er det urimelig å betegne private kommersielle drivere som “velferdsprofitører»!

Rikdom og velferd

Jeg har ikke her tenkt å kommentere pengestrømmen i det ovenfor nevnte firmaet; både fordi debatten bør føres på et overordnet og prinsipielt plan og fordi jeg ikke kjenner godt nok den aktuelle bedriften. Men det er ingen grunn til å legge skjul på at det tjenes svært gode penger på offentlig finansiert kommersiell velferdsproduksjon, der risikoen for private investeringer er lav og fortjenesten gjennomsnittlig langt høyere enn i næringslivet forøvrig. Et kommersielt aksjeselskap har uansett bransje som sitt fremste mål å skape størst mulig overskudd til sine eiere. Dette ligger nedfelt i aksjeloven og er ikke mulig å snakke seg forbi. Skal man finne ut noe om fortjeneste og profitt i bedrifter, nytter det lite å se på skatteligningens tall for eieres nettoinntekt. Mange svært rike mennesker har nemlig lav eller ingen skattbar inntekt i det hele tatt. Det er fullt mulig for en privat investor/eier å påvirke egen inntekt gjennom å bestemme utbyttenivå fra sine selskaper. Man kan også ha store personlige rentefradrag, trekke fra tap på investeringer eller leve på å ha penger i bank. Private bedriftseiere har med andre ord svært mange og helt legale muligheter til å komme relativt beskjedent ut inntektsmessig, dersom man legger ligningstallene til grunn. Det ser likevel ikke ut til at de det gjelder mangler smør på brødet, for å si det forsiktig. Jeg hadde faktisk trodd at en dreven journalist som Tone Angell Jensen hadde større innsikt i dette enn det hennes artikkel tyder på. 

Feil fokus

Jensen kommenterer at særlig partiene SV og Rødt bruker betegnelsen “velferdsprofitører” på investorer i velferdstjenestene. Selv bruker jeg aldri denne betegnelsen. Ikke fordi jeg mener den er ufortjent; i mange tilfeller er dette en høyst presis karakteristikk. Men det er ikke de private aktørene som først og fremst skal kritiseres, men høyrepartiene som har opphøyd til et ideologisk prinsipp at det ikke er forskjell på å produsere datamaskiner og velferdstjenester, og at tjenester innenfor velferdssektoren derfor med fordel kan konkurranseutsettes. Problemet er at dette er en påstand som aldri har vært gjenstand for forutgående analyser. Selv har jeg forgjeves i min tid på Stortinget forsøkt å få til en debatt om følgende problemstillinger; har de mest sårbare velferdsområdene markedets kjennetegn? Hva skjer med de arbeidskraftintensive tjenestene, vanligvis ivaretatt av kvinner, når lønn og pensjon blir satt under press for at private eiere skal ha overskudd? Hva slags argumenter finnes for å bruke mer av fellesskapets midler til å dekke transaksjonskostnader og oppfølging av private tjenesteytere innenfor offentlig finansiert velferd? Dersom man går til forskning om temaet finner man fort ut at det ikke er belegg for å påstå at kommersielle drivere gir bedre eller billigere tjenester- snarere tvert imot. Det blir heller ikke mer innovasjon, mindre sykefravær eller større brukertilfredshet, noe høyresidens våpendragere stadig påstår. Spesielt viser forskningen at der store velferdskonsern kommer inn i de mest sårbare tjenestene, går kvaliteten ned over tid. Det er med andre ord få argumenter for mer marked og konkurranseutsetting i velferdstjenestene - iallfall hvis vi ønsker å være kunnskapsbasert. 

Medias unnfallenhet 

Det stusslige i denne debatten er hvor lettvint media håndterer disse spørsmålene. Tone Angell Jensen skyver avdøde Frank Aarebrot foran seg i påstanden om at enten må offentlige midler gå bare til offentlig ansatte eller man må slippe løs markedet der markedet ser sitt snitt. Dette er med respekt å melde det rene tøv. Det offentlige samarbeider og samhandler med private og ideelle aktører på en rekke områder, noe det er bred tverrpolitisk enighet om. Spørsmålet dreier seg ikke om alt eller ingenting, men om det finnes områder i vårt velferdssystem som er av en sånn karakter at det ikke egner seg for den type kommersiell drift som vi har sett vokse fram i velferdssektoren de siste årene, med omfattende «konsernifisering» og maktkonsentrasjon. Dessverre er det dårlig stelt med intellektuelt og journalistisk mot hos norske aviser til å virkelig å gå i dybden på disse spørsmålene. I Nord-Norges største avis finnes det iallfall ikke. Trist, men sant, Nordlys…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse