EN SUKSESS: Lise er en suksess. Hun er ufør, men fordi hun så gjerne vil jobbe likevel, bidrar hun til stor verdiskapning i Norge. Men nå varsler regjeringen en kaldfront mot ordningen som henne i stand til å det.

Ikke kødd med flokken vår

Hils på Lise. En suksess.

De er derfor en selvsagt del av den store flokken vår. Og her står vi opp for flokken når det trengs. Det gjør det nå.

Sammen med 62 uføretrygdede kolleger produserer Lise varer og tjenester for over 10 millioner i året i Tromsø. Og bidrar med et millionbeløp i skatt til fellesskapet.

Etter å ha slitt med ulike utfordringer en periode, ble hun sykmeldt og til slutt uføretrygdet. Så kom sjansen til fast jobb fra Tromsø ASVO i 2010. Og der har hun vært siden.

– Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde meg på matta uten jobben, sier Lise selv.

– Lediggang er jo roten til alt ondt.

I stedet gleder hun seg nå over følelsen av å være nyttig.

– Det betyr så mye å kunne gjøre noe folk setter pris på. Å ha et sted å gå til, det sosiale her. Dette er et ståsted for meg. Et veldig viktig et.

Slik er det tydeligvis for flere: Alle som er på tiltak i ASVO er uføretrygdet, av helt ulike årsaker. Men de har nesten ikke sykefravær.

Solskinnshistorien trues nå av mørke skyer fra sør. En kaldfront. Og Lise er bekymret for framtida. Urolig er også ASVO-ledelsen i Tromsø og ikke minst Arbeidsgiverforeningen for Vekst- og attføringsbedrifter (ASVL) sentralt, med styreleder og tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman (H) i spissen.

Regjeringen setter nemlig nå i gang en utredning som skal se på om Staten kan slippe ansvaret for disse menneskene. Om de nå kan dyttes over på kommunene. Ingen vet helt hvorfor, aller minst ved ASVO i Tromsø.

Der har daglig leder Anne Bjørvik Opsahl hatt en rekke ledende lokalpolitikere på besøk for å forklare hva de står overfor. Heller ikke de forstår hensikten med å endre noe som gir økonomisk og menneskelig gevinst.

– Jeg kjenner jeg er urolig, sier Lise.

Hun vet selvsagt – i likhet med professor i samfunnsøkonomi Victor Norman – at hvis kommunene overtar ansvaret, er sjansen stor for at hun blir prioritert bort i stadig trangere kommunebudsjetter, at hun taper i kampen om penger til eldreomsorg, skoler, barnehager og andre viktige områder.

I dag finansierer NAV 75 prosent av hver tiltaksplass, resten betales av kommunene. Tilbake får Norge arbeidere som årlig skaper verdier for hundrevis av millioner fra produksjon av varer og tjenester gjennom ordningen Varig tilrettelagt arbeid (VTA).

Flere tusen står i kø, men av uforståelige grunner opprettes det ikke nye plasser, til tross for at det er en åpenbar samfunnsøkonomisk investering. Og enda viktigere: At mennesker som så sterkt ønsker å arbeide for fellesskapet, får en mulighet til å gjøre det. De ber om en meningsfylt tilværelse, som altså tjener alle.

Alternativet for mange av de ansatte er et liv med passivitet og isolasjon, der de fratas den verdigheten som ligger i å jobbe når man kan. Dette er de viktige menneskelige omkostningene. De økonomiske konsekvensene er betydelig flere dagsenterplasser og/eller mer omsorg og oppfølging hjemme.

VTA-tiltak er mennesker som er uføre av forskjellige årsaker, for eksempel somatiske lidelser, psykiske lidelser, en utviklingshemming eller utfordringer med rus, eller rus og psykiatri. Felles for dem alle er at de gjerne vil arbeide og bidra.

I Tromsø pakker og kjører de frukt til bedrifter og skoler, bidrar til å holde byen ren for søppel og i den øvrige renovasjonen, driver kantine på sykehjem og jobber ved landsdelens eneste bokbinderi, for å nevne noe.

De blir satt stor pris på i denne byen. Ikke fordi de skiller seg ut, men fordi de er gode folk og fordi den viktige jobben de gjør synes så godt. De er derfor en selvsagt del av den store flokken vår. Og her står vi opp for flokken når det trengs. Det gjør det nå.

Som professor i samfunnsøkonomi og tidligere arbeidsminister vet Victor Norman hva som står på spill nå. Sammen med den administrative ledelsen i ASVL sier han:

– Regjeringen er i ferd med å reversere flere tiår med positiv utvikling. Signaler vi får fra kommunene tyder på at mange vil miste jobben sin, og at tilbudet de får til erstatning, er en dagsenterplass.

Hvorfor Lise og andre som enten har blitt eller er født uføre nå skal behandles annerledes enn alle andre som fortsatt skal få tilbud om statlige arbeidsmarkedstiltak, er ikke bare uforståelig. Det er i høyeste grad også en tvilsom måte å behandle mennesker på.

Regjeringen kaller det en ny oppgavefordeling.

Det egentlige navnet er diskriminering.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse