«Har du to der inne?»

En kald hånd på den varme magen min. «Ååå, så stor magen din har blitt. Datteren min har ikke så stor mage, og hun har termin før deg.»

LES OGSÅGravide kvinner reagerer på at folk tar på magen deres: - Husk at det er min mage

Et velment smil ble servert sammen med kommentaren. Tilgi henne, for hun ante kanskje ikke hva hun gjorde.

Men hun var ikke den første, og heller ikke den siste. Som skulle ta på. Kommentere. Mene. Aldri har jeg følt meg mer som fritt lende for klåfingrede hender og meningsutbrudd, som da jeg var høygravid.

Så der sto jeg med støttestrømpene mine, flate, behagelige sko og et salig press på blæra, som heftig festing aldri hadde gitt meg opplevelse av tidligere. Det var flere uker til termin, men allerede fikk jeg daglige kommentarer om at «nå, nå burde vel barnet komme ut snart».

«Er det meningen at magen vokser så fort under graviditet?»

«Har du to der inne?»

Også var det hendene. De skulle kjenne. Ta på. Føle. Å gå rundt med stor gravidmage, er som å være på utstilling. Du er fritt vilt og alles eiendom. Det spørres om bekkenløsninger, det deles ut gruvekkende fødehistorier, det advares mot matvarer og krybbedød, og det tafses på. Uten oppfordring, og uten lov.

Verst er kvinnene, gjerne dem som har vært gravid før, jeg vet ikke om de føler en slags rett til å ta på andres gravide mager, fordi de mest sannsynlig ble utsatt for det selv? Men kan vi spørre først? Det er ikke alle som synes det er greit.

Når i historien ble intimsfæren opphevet kun fordi man går rundt med en gravid mage? Slutt med det! Kroppen er min!

Og er du gravid og trenger et våpen for å slå tilbake? Ta litt på den klåfingredes mage. Men husk å spørre om lov først.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre!

12
582

Vi kan ikke fjerne statlige bevilgninger til trossamfunn og tro at ikke noe skjer med landet vårt. Det vil være slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

1
37