Fylkestinget i Finnmark stemte nei til Gardermoavtalen og ja til folkeavstemning. Foto: Finnmark fylkeskommune

Ingen ting å glede seg over

Finnmarkingene krever en avtale de vet at de ikke kan få, og gambler på at regjeringen skal se at dette blir så vanskelig at den går tilbake til Stortinget med saken.

Vi ror og vi ror, men vi sitter dessverre fast i fortøyninga. Skal prosessen med sammenslåingen mellom Finnmark og Troms komme av flekken, må vi begynne å se framover. Spørsmålet er om det er mulig, slik atmosfæren er nå.

Fylkespolitikerne i Troms er innstilt på det. Men er Troms tjent med en samarbeidspartner som i fylkestinget i Vadsø viste forbløffende liten vilje til å rette blikket framover? Debatten i fylkestinget i Finnmark ble farget av okkupasjonsretorikk,  tilbakeskuing og steile fronter: alt skal være som det alltid har vært. Fylkeskommunale stillinger i Vadsø er framtida.

Det gikk ikke lang tid før fylkestingssalen i Vadsø ble fylt av historikken. Om krigen. Om evakueringen. Om det som gjør at man mener finnmarkingene er så spesielle.

Ja, jeg vet. Jeg har lest. Sett filmer og TV-serie om evakueringen og nedbrenningen av Finnmark. Det er sterk historie. Det som imidlertid er vanskelig å forstå, er hvorfor man virkelig vil mobilisere folk og følelser på bakgrunn av 2.verdenskrigs  grusomheter - for å komme unna et stortingsvedtak i 2018.

Det er mange her nord som har en sterk krigshistorie. Narvikingene ikke minst. Det var her de virkelig store kamphandlingene på norsk jord fant sted. Tall fra Narviksenteret viser at i løpet av de fem årene krigen varte, mistet om lag 10.000 mennesker livet i og omkring Narvik. Det var soldater, skipsmannskap, krigsfanger og sivile. 4.500 narvikinger ble evakuert  i hui og hast før den tyske krigsmaskinen la store deler av byen i ruiner og ødela det meste av infrastruktur.

Bodøværingene fikk også gjennomgå. I slutten av mai 1940 bombet tyske fly byen sønder og sammen. Folk sto i Lofoten, på den andre siden av Vestfjorden, og så den voldsomme røyken på himmelen i sør og visste: nå brenner tyskerne Bodø. 3.700 mennesker ble i løpet av noen timer hus og hjemløse og sto på bar bakke. Heldigvis ble byen så godt som tømt for sivile før angrepet, ellers ville dette blitt et fryktelig blodbad.

Dette er også krigshistorie. Hvorfor nevner jeg den? Jo, for aldri har jeg hørt verken narvikinger eller bodøværinger hevde at de må spesialbehandles på grunn av krigshistorien. I Finnmark er det sterke krefter som forfekter nettopp det, og som framhever lidelsene under tvangsevakueringen for å slå politisk mynt på dem, nesten syttifire år etterpå. Leserinnlegg og kommentarfeltene er fulle av krigsretorikk. Det virker som om noen dyrker nederlaget. Det blir derfor temmelig sært å møte nettopp denne retorikken i et forum som fylkestinget.

Under diskusjonen her ble det også mye snakk om ressurser, fylkets rike fiskeressurser, blant annet.

 _ Fiskeressursene skal ikke styres fra Aker Brygge, ble det hevdet fra talerstolen.

Med all respekt, da er man veldig seint ute. Det er altså ikke slik at ressurser, som for lengst er solgt ut av fylket, ved et trylleslag vil havne tilbake på finnmarkingenes bord, dersom man bare unngår sammenslåing med Troms.

Tvang og tvangssammenslåing var hyppig brukte begreper i debatten. Det ble vist til en meningsmåling der NRK hadde spurt folk i Troms og Finnmark om de liker å bli tvunget til noe. Ikke overraskende svarer de fleste at de ikke gjør det.

En rimeligere spørsmålsstilling kunne kanskje vært:  Er det riktig at folk skal tvinges til å respektere et vedtak i landets nasjonalforsamling? Også når de er dypt uenige?

Det er etablert en myte om at vedtaket om sammenslåing er gjort av Stortinget med knappest mulig margin. Det er ikke tilfelle. Da Stortinget behandlet saken i juni i fjor, stemte 96 representanter for fylkessammenslåingen, 73 mot. 23 stemmers overvekt er ikke knapp margin.

Finnmark fylkesting sier nei til Gardermoavtalen og ja til folkeavstemning. Finnmarkingene krever en avtale de vet at de ikke kan få. Lik fordeling av medlemmer i fellesnemda, for eksempel. Etter Inndelingsloven skulle fordelingen vært 24-11 i Troms favør. Resultatet på Gardermoen ble 19-17, altså fikk finnmarkingene betydelig mer enn loven sier. Men de vil ha mer. De legger lista skyhøyt og gambler på at regjeringen skal se at dette blir så vanskelig at den går tilbake til Stortinget med saken.

Finnmarkingene ser ingen ting å glede seg over i denne prosessen. Spørsmålet er om innbyggerne i Troms har noen grunn til å være optimistisk? Sammenslåingen har jo aldri vært noe folkekrav fra Troms. Hva kan vi vente oss? År med omkamper og obstruksjoner? Å bruke tid og energi på motstand og interne stridigheter mens andre regioner og fylker jobber seg målrettet inn i framtida? Vil vi det?

Det er i aller høyeste grad et tankekors.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse