Når en isbjørn med behov for store forhold innen jakt og vandring vansmekter i klaustrofobiske forhold, sier det seg selv at dette blir dyreplageri, skriver Berit Helberg. Bildet viser det hittil eneste eksemplet på inngjerdet isbjørn som attraksjon i Norge - i Telegrafbukta i Tromsø på begynnelsen av 1950-tallet. Foto: Bjarne G. Nilsen

Ingen ville, frie dyr fortjener å leve bak gjerder for å more eller tjene mennesker

Hvor er forskjellen mellom en isbjørn i torturiske mikro-forhold i en idiotisk dyrepark og pelsnæringas tortur av rev og mink i klaustrofobiske forhold?

Jeg har vært i dyreparker noen ganger i livet - man vimser jo litt hit og dit fra barndommen og opp til fylte femti. Men jeg vil også påpeke at man tross alt har fått en innsikt de siste årene når det gjelder dyrs lidelser i fangenskap og hvor man selv står i synet på dyr og deres underholdningsverdi, hva mennesker krever av annen underholdning enn hva vi makter å klekke ut og ikke minst hva vi krever at andre jordboere ofrer for at vi skal ha det gøy.

Jeg har selv vært på sirkus som lita pie. Sett på elefanter med uskyldige, store øyne. Har vært i dyrehager og syntes at dyrene hadde det bra med oppkonstruerte forhold i tomme vann hvor maten ble servert fra sinkbøtte til visse tidspunkt. Joda, de fikk jo mat. Der ute måtte de ha jobba for maten sjøl, og kanskje de ikke klarte å fange maten og sultet ihjel, ikke sant, joda… Jeg lærte egentlig ikke å lukke øynene for lidelsene til dyrene som var sperret inne, for jeg tenkte ikke over hva dyreparker innebar. Jeg har også selv vært deltaker i delfinshow og har “danset med delfiner” i Karibien, mens samvittigheten ble døyvet ved å tenke at disse delfinene var ambassadører for alle de andre der ute i sjøen. Hvor kuet var jeg, hvor feil tok jeg… fy faen som jeg har våknet.

Nå har jeg vært dypt involvert i rovdyrdebatten i mer enn fem år. Og i dyrevern. For ingen som ønsker å verne rovdyr kan med hånda på hjertet si at det ikke gjelder alle dyr. Alle. Og jeg har erkjent en ting etter flere år som dyreelsker. Det er forskjell på hva menneskeheten har avlet fram gjennom mange år, og de dyrene som har levd fritt i naturen siden lenge før vi besudlet planeten med våre steg:

Ingen ville, frie dyr fortjener å leve bak gjerder for å more eller tjene mennesker. Er vi ikke smarte nok til å finne underholdning andre steder, kan vi legge ned bedriften “Menneskeheten” først som sist. Å si at et lidende enkeltindivid kan ofres så forståelsen for arten kan spres, viser bare den egosentriske tankegangen menneskene er i besittelse av. Dyr har ikke martyrer. Dyr er seg selv. Sitt eget individ. De lever her, nå. Ikke i fjor, ikke neste år. Her og nå. Uten misunnelse, sjalusi eller grådighet, som vi mennesker er så utrolig flinke på. De vet ikke hva andre dyr har eller hva de selv kunne ha hatt. Men sjela lengter på grunn av instinktet de er født med.

Den som ikke skjønner dette, må ta en tur ekstra på skolebenken. Dyr - de reagerer ut fra sjela og det instinktet de ble født med, og når en isbjørn med behov for store forhold innen jakt og vandring vansmekter i klaustrofobiske forhold, sier det seg selv at dette blir dyreplageri samme hvordan menneskeheten vil bortforklare og unnskylde individets offer med lærdom og viten til det beste for helheten. Vi kjemper mot pelsdyrnæringa og rovdyrs torturforhold i klaustrofobiske bur. Hvor er forskjellen mellom en isbjørn i torturiske mikro-forhold i en idiotisk dyrepark og pelsnæringas tortur av rev og mink i klaustrofobiske forhold?

Vi skal ikke ha isbjørn i noen inngjerda forhold i Norge!!!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse