Velferdsstaten er ikke bærekraftig dersom grupper faller mer eller mindre utenfor arbeidslivet.

Hvordan påvirker innvandringen det norske velferdssystemet? Hvordan skal vi sikre at velferdsstaten er bærekraftig og at vi alle er enige om å slå ring om den - også i framtiden? Og hvor mange innvandrere kan vi ta imot - før systemene våre bryter sammen?

Kontroversielle spørsmål, ja, men nå setter et offentlig ekspertutvalg dem på dagsordenen.

Norge er blant  landene i OECD som, i forhold til folketallet, har hatt høyest innvandring det siste tiåret, og befolkningssammensetningen er blitt merkbart endret som en følge av det. Men skal majoriteten av den norske befolkningen kunne akseptere fortsatt høy innvandring, må den være trygg på at det skjer innenfor stabile, forutsigbare og tillitsbaserte rammer.

Det står å lese i Brochmann-utvalgets rapport , som ble offentliggjort for noen dager siden. Dette er det andre utvalget professor Grete Brochmann har ledet, om dette temaet. Den første rapporten kom i 2011 og påpekte store utfordringer i forhold til innvandringen i Norge.

Rapporten ble lite debattert i det offentlige rom ettersom det ikke var klima for det i 2011. Den ble heller ikke estimert av den sittende regjering. Statsråd Lysbakken tok imot den, og la den i en skuff. Det passet ikke SV at noen satte spørsmålstegn ved hvorvidt myndighetene hadde lyktes med integreringen, blant annet.

Velferdsstatens bærekraft er et tema som burde beskjeftige våre politikere mer enn tilfellet er. Oljeinntektene faller, og vil aldri komme opp på gullalder-nivå igjen. Hvordan skal velferdsordningene finansieres i framtida? Og har vi råd til å bevare alle ordninger vi til nå har flottet oss med?

Utvalget peker på at høy sysselsetting er selve grunnfjellet i velferdsstaten. At flest mulig yter, er en forutsetning for at vi alle kan motta - i de av livets faser hvor vi trenger det.

Velferdsstaten er imidlertid ikke bærekraftig dersom grupper faller mer eller mindre utenfor arbeidslivet. Det er tilfellet i dag. Statistikkene viser lav arbeidsdeltakelse, spesielt gjelder det  innvandrere fra en del land i Afrika. Konfrontert med dette, har norske politikeres refreng vært at “vi må få til bedre integrering”.  Det er mye prat og lite handling. For det handler om mer enn det, og Brochmann-utvalget skriver at det dreier seg om hvor mange vi faktisk kan ta imot. Innvandringen har sine begrensninger.

Det handler om arbeidsmarkedets absorberingsevne, at omfanget av innvandring over tid må være i samsvar med kapasiteten arbeidsmarkedet har til å ta imot ufaglærte personer fra kulturer som er veldig forskjellige fra vår. Selv under høykonjunkturen på begynnelsen av 2000-tallet klarte vi ikke å integrere disse tilstrekkelig. Hvordan skal vi få det til i nedgangstider?

“Hvis det norske samfunnet ikke lykkes bedre med integrering av innvandrere og flyktninger fra land utenfor Europa, er det en risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhørighet, tillit og samfunnsmodellens legitimitet”, skriver utvalget.

Vi har en jobb å gjøre, ellers er dette dystre utsikter. Og vi kan jo begynne med å sjekke ut om vi har de rette virkemidlene og ordningene, dersom ambisjonen virkelig er høyest mulig deltakelse i arbeidslivet? Eller har vi innrettet oss med velferdsgoder som virker mot sin hensikt?

Vi er i en situasjon hvor vi, trolig i løpet av få år, må omprioritere. En av ordningene som da må ut av budsjettene, fordi den er direkte dysfunksjonell når det gjelder integrering, er kontantstøtten. Mange innvandrerkvinner benytter seg av den, det hemmer barnas norskopplæring og det hemmer kvinnenes deltakelse i arbeidslivet, der de ofte sitter i en segregert og isolert tilværelse - subsidiert av den norske stat!

Problemer i kø, ja, men noen lyspunkter er det da også. Utvalget viser til at den norske samfunnsmodellen, med liten økonomisk ulikhet og solide utdanningsinstitusjoner, fører til høy sosial mobilitet blant andre- og tredje generasjons innvandrere. De tar utdanning, får gode jobber, og er i høyeste grad en del av det samspillet en velferdsmodell er bygd på.

Men migrasjonsbølgen er på ingen måte over. Krig, konflikter eller ønske om et bedre liv kommer fortsatt til å føre mennesker til Europa. Hvordan Norge skal håndtere dette, må det legges planer for. For rapporten er klar, innvandringen har sine begrensninger.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
498

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
42