Når man har en kollektiv hukommelse om at det er eksperter og maktfolk sørfra som skaper problemer, så er man skeptisk og gjør motstand, skriver Sigurd Richardsen om regionreformen. Foto: Kenneth Strømsvåg, iFinnmark

Den irriterende og unasjonale finnmarking

Vi vil nok fortsette med å irritere og si nei til tvang også denne gangen.

1. mai-markeringene i Finnmark ble preget av kamp mot tvangsammenslåingen. Ikke så rart i og med at dagen er en kampdag for at alle skal gis like muligheter til å utvikle sine evner, til å kunne leve anstendig og ikke minst være respektert som likeverdig.

I årer var “Trygt arbeidsliv for alle” hoved parole 1.mai. I tillegg hadde vi i Vadsø parolen “Finnmark som eget fylke”

Det trygge arbeidslivet er under angrep, vi ser at vi har bransjer der sosial dumping florerer gjerne i kombinasjon med privatisering. I Finnmark har vi stort sett unngått de verste tilfellene av dette, vi har private og offentlige arbeidsplasser med ordnede forhold, mye godt takket være fagbevegelsens utrettelige arbeid.

Men nå har det oppstått en ny situasjon, tvangs-regionaliseringen skaper usikkerheten blant spesielt de fylkeskommunalt ansatte, vi ser allerede nå at noen har sagt opp og flytter, og selv om det gis løfter om å beholde stillingen i fem år, så vet vi alle at det er svært kort tid å bygge en trygg plattform på.

Nå må man bestemme seg for hvor ungene skal gå på skole, nå må man vurdere om den man hadde tenkt seg som ei utvikling av karrieren kan skje i fylket, nå må man tenke på å ta valget før det kanskje er for sent.

Så må jeg bli personlig, vedtaket om tvangssammenslåing berørte meg mye sterkere enn jeg hadde regnet med. Jeg måtte faktisk foreta en følelsesmessig egenevaluering.

Jeg personlig er sikret jobb, jeg er videre sikker på at de flinke folka som flytter ville fått jobb og sikkert gode liv, jeg risikerer selvfølgelig at huset mitt halveres i verdi, men dette er jo bare et tap jeg vil få om jeg flytter.

Dessuten det er jo ikke sikkert det blir så galt, det kan jo være at det etableres nye arbeidsplasser, både offentlige og private, fiskeri og turistnæringa er i vekst.

Og så forsto jeg det; det var følelsen av på nytt å være mindreverdig - og å få beskjed om av sentrale politikere og Tromsø-media om at vi i Finnmark ikke forsto vårt eget beste, at vi bare var irriterende med dette maset om hvor spesielle vi var.

Som en Tromsø-journalist skrev: «Bodø ble også bombet, uten at bodøværingene går og sutrer om det.»

Nå blir vi finnmarkinger bedt om å respektere Stortinget, være nasjonale og tenke på landet og landsdelens beste med å bygge robuste enheter.

Og det er vel det vi blir betraktet som: IRRITERENDE OG UNASJONALE.

I middelalderen gjømte folket seg som tangsprell når det skulle innkreves skatt for ulike nasjoners bygging. Det bergenske handelsmonopol ble sabotert med vår pomorhandel.Vi handlet og fraterniserte med folk med russisk, finsk, engelsk, hollandsk, baskisk og syrjensk tale.

Steike irriterende!

Når man forsøkte å vaske bort de finsk-ugriske språkene, ble også dette sabotert, og de overlevde som ugress.

Også mer aktiv motstand hadde vi, Mehamnslaget fant sted 2. juni i 1903, da fiskere ødela Foyns hvalfangststasjon. Og så fikk vi ett nytt Mehamn opprør i 2014 - fulgt av kystopprøret som pågår fremdeles.

På fana til Nordens Klippe sto det: “Ned med tronen, alteret og pengeveldet”. Utrolig irriterende og unasjonalt.

Man måtte sende soldater til Hammerfest i 1921, da havnearbeiderne tok kontroll over byen. Finnmarkingene ble betraktet som naive barn som ikke var viktige for landet, men tvert imot utgjorde et hinder for bygging av Norge.

Denne følelsen av ikke å være gode nok ble selvfølgelig forsterket av krigen, der mange ble tvangsevakuert til et uverdig liv sørpå, mens andre unndro seg på oppfordring fra London, uten at eksilregjeringa hadde evner til å hjelpe.

Vår innsats ble ikke betraktet som viktig, sjøl om Altabataljonen sloss sammen med polske eksilsoldater og Fremmedlegionen i fjellene rundt Narvik, når resten av det militære Norge hadde kapitulert.

Steike irriterende!

Og når det sivile Norge bøyde seg for den tyske okkupasjon, så hang det norske flagget over Vardøhus festning til 6. november 1940, og vardøværingene heiste det på nytt 31. oktober 1944. Ingen andre steder kunne man se vårt flagg så lenge, like fullt ble de fra Vardø kommune som valgte å flykte til Sovjet, stemplet som tvilsomme lenge etter krigens slutt.

Bergkompaniet laget nidviser om finnmarkingene i skuffelse over at de ikke ble betraktet som befriere når de kom til det befridde Øst-Finnmark.

På Sørøya sloss sivile Finnmarkinger, gutter og jenter med våpen for å forhindre brenninga. Mens Bergkompaniet kløna det til på Hopseidet slik at 6. våpenløse «fjordinger» ble skutt.

Finnmarkinger trosset det som sentrale myndigheter hadde bestemt og reiste hjem for å bygge Finnmark på nytt, på tvers av London-regjeringas planer.

Steike irriterende!

Og så vår internasjonale betydning som fredsskapere, folk til folk. Vi har levd minst fem ulike folk her i hundrevis av år, vi har aldri ført krig mot hverandre, men tvert imot funnet ektefeller og venner på tvers av ulike språk og kultur.

Steike unasjonalt og så suspekt at man plasserte fylkeshovedstaden i Vadsø.

Vår kompetanse med å leve i fred med andre har også hatt nasjonal, for ikke å si internasjonal betydning.

Vardø By-korps slo hull i jernteppet 1959 og kultur- og idrettsmiljøet i Øst-Finnmark gjorde dette hullet større og større i kontakt med våre russiske brødre og søstre.

Det irriterer når folk i Sør-Varanger går i fakkeltog både for å bevare naboskapet med Russland og for å kritiserer sentrale myndigheter for at de gjør for lite for Frode Berg, særlig sett i lys av at det så ut til at det var enklere å støtte norske gutter som tar med seg hagle til Kongo.

Kilder i PST hevder angivelig at finnmarkingene, spesielt i øst, har et tvilsomt nasjonalt sinnelag.

Og hvordan har man taklet oss irriterende og unasjonale finnmarkinger?

Det hjalp ikke å fjerne eller utvanne befolkninga med å kolonisere, de dølene som ble igjen i Pasvik ble på kort tid lik sine naboer med finsk språk, og da staten valgte en traust trønder som fylkesmann endte det opp med masing om tusseladder og egen stortingsliste.

Steike irriterende!

Dette irriterende ligger selvfølgelig ikke i genene, men våre erfaringer gjør at vi ser verden på en annen måte.

Når man bruker det meste av energi til å respektere naturen så blir det lite igjen for respekt til autoriteter.

Når man lever i verdens mest ressursrike område, blir det vanskelig å stå med hua i handa og ydmykt be om tjenester.

Når man ikke har så mange naboer, så må man faktisk klare seg med de som er - uansett om de snakker annerledes og kanskje har en annen hudfarge.

Når man har en kollektiv hukommelse om at det er eksperter og maktfolk sørfra som skaper problemer, så er man skeptisk og gjør motstand.

Selvfølgelig steike irriterende for de som mener de vet bedre.

Men vi vil nok fortsette med å irritere og si nei til tvang også denne gangen.

Det er vi som har kompetanse i å utvikle dette fylket til gagn for Norge og våre naboer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse