Israelske soldater griper inn mot palestinere som protesterer mot jødiske nybyggere utenfor Jeriko på vestbredden. Bildet er fra november i år. Foto: Reuters

Er Israels okkupasjon av Vestbredden ulovlig?

Vestbredden har aldri vært et rent palestinsk område. Den rettslige status til disse områder er derfor uavklart.

I  den norske debatten om Palestinakonflikten legger mange til grunn at Israels okkupasjon av Vestbredden er folkerettsstridig.   Synspunktet er imidlertid tvilsomt  og sannsynligvis galt.

Hva er en okkupasjon?

I folkerettslig forstand foreligger en okkupasjon når en stat ved militærmakt tar i besittelse en fremmed makts territorium.  Folkeretten godkjenner imidlertid en slik selvtekt hvis det foreligger sterke grunner for okkupasjon, vanligvis forhold for å beskytte statens og borgernes sikkerhet. Okkupasjon er i prinsippet en midlertidig tilstand, ca 1 år. Etter dette tidspunkt har man ikke folkerettslige regler som regulerer forholdet, eller som kan si at etter dette tidspunkt blir en okkupasjon folkerettsstridig. Menneskerettighetene gjelder likevel. Hvis menneskerettighetene kommer i konflikt med Krigens regler vil Krigens rett gå foran.

Reglene om krigens folkerett finnes i Haagkonvensjonene av 1907, særlig 4. Haagkonvensjon med tilhørende reglement, Landkrigsreglementet. Regler ellers har man også i Genevekonvensjonene fra 1949, samt en del regler i menneskerettighetskonvensjonene.

En forutsetning for at man kan snakke om okkupasjon er altså at en annen stat hevder å være eier av det område som okkuperes.  Eierløst land har en uavklart rettslig tilstand.

Hva er så den historiske og rettslige situasjon for Vestbredden?

Den jødiske immigrasjon til Palestina

Da det etter Balfourerklæringen ble klart at jødene skulle få sitt eget hjemland tiltok immigrasjon fra jøder over hele verden. Denne immigrasjonen begynte imidlertid allerede fra omkring 1834.

På 1800-tallet var Palestina nesten ikke bebodd. En forsker beskrev situasjonen på  midten av 1880-tallet slik  at de få arabere som bodde der «var en liten rest av en folkegruppe som hadde vært på stadig flyttefot, på grunn av endeløse konflikter mellom lokale stammer og lokale despoter. Sykdom hadde gjort store innhugg blant dem». 

I 1857 skrev en britisk konsul at «landet er i betraktelig grad uten innbyggere, og dets største behov er derfor en befolkningsgruppe».

Andre historikere beskrev den arabiske befolkning som minkende, og landet delvis som ubebodd og ubesatt. Dette kom delvis av sykdom men også av mangel på vann. Araberne ble beskrevet som en ustadig og omstreifende gruppe. Faste bosetninger var det nesten ikke. 

Mark Twain som var på oppdagelsesreise i Østen skriver at Palestina i 1867 var «en ødemark, ubefolket, ubefolkede ørkener, med barbariske innbyggere, Jerusalem minner om en amerikansk landsby, livløst, fattigdomspreget og trist landskap».

En stor del av innbyggerne på 1800-tallet var dessuten kommet til det vestlige Palestina fra øst-Palestina (Jordan og Syria) eller innvandret etter den egyptiske erobring i 1832/33.  Det har vært anslått at ca 25 % av muslimene som bodde i Palestina i 1882, opprinnelig  kom fra Egypt.

Araberne i Palestina omkring århundreskiftet 1900 var derfor ingen enhetlig etnisk folkegruppe. Palestina var like lite et folkehjem for araberne som det var for jødene.

Innvandringen av jøder tiltok fra midten av 1890.  

I 1880 anslås det at det var ca 400 000 innbyggere i Palestina, av disse var ca 24 000 av jødisk opprinnelse. Tallene er usikre. Morris i sin nye bok «1948», Dreyer forlag  2014, mener at antall arabere i 1881 var 450.000, i 1918 650.000, og i 1948 1,3 million. (Morris:29) I 1914 var det jødiske folketallet økt til ca 85-90. 000 jøder, araberne til 500 000. Den jødiske innvandringen økte deretter eksplosivt. Ved slutten av 1947 var den jødiske befolkning økt til ca 630.000.

Det jødiske jordkjøpet av land i Palestina

Jødisk oppkjøp av land begynte allerede i 1873.  En vesentlig bakgrunn for de jødiske oppkjøpene var den landreformen som osmanerne innførte i 1839. Før hadde jorda vært kollektivt eid av de forskjellige klanene, hamulaen,  mens bruksretten gikk på omgang mellom dem. Jordreformen innebar nå at jorda kunne kjøpes opp av privatpersoner. All jord skulle registreres på personlige eiere, stort sett av skattemessige årsaker.

Reformen medførte at rike arabiske privatpersoner og kristne rikfolk kjøpte land i stort omfang, land som de senere  solgte til de jødiske immigranter. Immigrantene benyttet seg av et helt lovlig rettslig institutt og kan ikke kritiseres for det. Tvert i mot var rike palestinske jordeiere de ivrigste til å selge land til jødene!

Oppkjøpene førte til at et stort antall landsbyboere  plutselig ikke kunne dyrke jorda som før, men måtte ta seg jobb som landarbeidere eller dra til byene for å finne jobb. Mange Palestina-arabere fikk arbeid på de jødiske kollektivene. Misnøyen blant jordarbeiderne og de fattige førte imidlertid til at i 1920, 1921 og 1929 ble til sammen  227 jøder og 180 palestinere  drept i voldsomme opptøyer. Opptøyene rettet seg like mye mot den rike arabiske overklasse som hadde solgt jord som mot jøder og kristne.

Under høringene i den såkalte Shawkommisjonen i 1929 ble det hevdet at 90% av jødisk oppkjøpt land  var kjøpt av arabiske godseiere uten lokal tilknytning. 

Da det i forbindelse med utskillelsen av Jordan i 1922 ble klart at jødene skulle få et eget hjemland i Vest-Palestina, vakte det sterk motstand blant palestinaaraberne, med etter hvert voldelige aksjoner, både mot britene og de jødiske bosettingene.  Araberne hadde allerede under det osmanske styret  prøvd å stoppe innvandringen.   Noe det osmanske styret bøyde seg for men immigrasjonen fortsatte likevel, ofte ved hjelp av bestikkelser til lokale tjenestemenn.  

Delingen av Palestina

Vestbredden tilhører det såkalte Palestina.  Jødene kaller Vestbredden for Judea og Samaria, kjente navn fra historiske kilder i Bibelen.  Etter den 1. verdenskrig ble blant annet Palestina, som til da hadde tilhørt det osmanske (tyrkisk-muslimske) rike, lagt under britisk administrasjon i henhold til mandat fra Folkeforbundet i 1922.  Osmanerne hadde erobret Palestina i 1516 og området hadde helt frem til 1922 vært en del av den osmanske provinsen Damaskus. Denne provinsen var igjen  delt i en rekke distrikter, herunder også Palestina, som altså aldri vært noen egen geopolitisk betegnelse.

Allerede under 1. verdenskrig ble jødespørsmålet diskutert blant vestmaktene.  17. nov. 1917 kom  Balfourerklæringen.  Det var den britiske utenriksminister Arthur  Balfour . som skrev «brev»  til en fremtredende representant for jødene i England, lord Rothschild,  og lovet å bidra til  «opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina».  Vestmaktene bekreftet på San Remokonferansen i 1920 jødenes rett til et hjemland. 

I 1922  ble Balfourerklæringen stadfestet av Folkeforbundet.  Nøyaktig område for den jødiske staten var ikke angitt. I erklæringen ble det fastsatt at under opprettelsen av en jødisk stat skulle det tas tilbørlig hensyn til rettighetene til «andre ikke-jødiske samfunn», dvs palestinerne.

Først ble Øst-Palestina skilt ut til den nye staten  Jordan i 1922. Arealet utgjorde ca 73% av det samlede Palestina. På resten, 37%, området  vest for Jordanelven, skulle det etableres et hjem for jøder og de derværende palestinere.

Da Folkeforbundets vedtak i 1922  ble kjent vakte det raseri blant palestinaaraberne, som overhodet ikke kunne akseptere en egen jødisk stat på «hellig» islamsk land. Det muslimske brorskapet uttalte i 1948: «Jødene er historiske fiender av muslimene og nærer et stort hat mot Muhammeds nasjon». (Morris:415). Jødene ble ansett som urene og det å la jødene få muslimsk land ansett som helligbrøde.  Jihad i Palestina ble ansett som en hellig plikt. Motstanden mot å etablere en egen jødisk stat gikk altså primært på religiøse islamske forestillinger.

En rekke terrorangrep ble utført. I tidsrommet 1936 til 1939 ble det utført mer enn 6000 aksjoner mot britiske militære og jødiske kollektiver.  Det palestinske opprøret førte til at 10% av den voksne, mannlige palestinske befolkning ble drept, fengslet eller utvist fra Palestina, men det er antatt at de største tapstallene skrev seg fra palestinernes kamp mot hverandre. Det antas at ca 9000 palestinere mistet livet. 

Spørsmålet om et jødisk hjemland var nå blitt et problem for britene. De trakk seg ut etter 2.verdenskrig og overlot styringen til FN.  I 1947 vedtok FN å dele Vest-Palestina i en jødisk og en palestinsk del.

Jødene godtok denne planen  men ikke palestinerne som motsatte seg noen deling overhodet eller noen jødisk stat.  Det hastet nå å få opprettet et jødisk nasjonalhjem. Den 14.mai 1948 ble staten Israel  opprettet  iht FN`s delingsplan og utgjorde ca 56%  av det gjenblevne areal etter at Jordan først var skilt ut i 1922 og Golanhøydene i 1923. Palestinaaraberne fikk ca 42%. I tillegg kom 2% som omfattet Jerusalem og arealet rundt, som skulle sto under internasjonal administrasjon i en overgangsperiode på 10 år.

FN selv anga den gang at delingsplanen for det israelske området  omfattet ca 538.000 jøder og 397.000 arabere, inklusive kristne arabere. Arabiske kilder oppgir antallet palestina-arabere til ca 1,2 million. Det er imidlertid uklart om de har tatt med palestinerne både i Jordan, Vestbredden og Gaza.

Umiddelbart etter opprettelsen av staten Israel gikk først lokal palestinsk milits til angrep. Borgerkrigen varte i flere måneder før også araberlandene gikk  til angrep på den nye staten. Både i personell og krigsutstyr var araberlandene overlegne, men dårlig organisering gjorde styrkene udyktige. Etter flere  måneders krig hadde Israel nedkjempet disse styrkene og det ble erklært våpenhvile i 1949. Israel tok da kontroll over det område som FN hadde tildelt dem, pluss i tillegg erobret de ytterligere 20 % av landet, tils da 78%. Bakgrunnen var at med de grenser FN hadde trukket opp for deres territorium var det sikkerhetsmessig og militært vanskelig å forsvare, med den fiendtlighet de nå opplevde fra araberstatene. Benny Morris tar for øvrig i sin siste bok avstand fra de påstander han tidligere har publisert at jødene drev med bevisst etnisk rensing under krigen.

I det maktvakuum som oppsto under  krigen  benyttet Jordan  sjansen og okkuperte Vestbredden i 1948, mens Egypt erobret Gaza som palestinerne skulle ha etter FN\s delingsplan.  Dette er første gang man kan snakke om en okkupasjon av Vestbredden og Gaza.

Etter 6-dagers krigen i 1967 erobret Israel Vestbredden,  foruten Gaza, Sinaihalvøya og Golanhøydene. Jordan og Israel innledet deretter  samtaler om en fredsplan. Etter Yum Kippur krigen i 1973 beholdt Israel kontrollen over de okkuperte områder.

Fredsforhandlingene mellom Jordan og Israel fortsatte. I 1992 ble det fremlagt en strategiplan for en fredsavtale mellom Jordan og Israel men Vestbreddens status  sto i veien for at Jordan kunne inngå en ensidig avtale med Israel. Da Osloavtalen ble inngått i 1993 med PLO om en omforent deling av Vestbredden, var det siste hinder for en fredsavtale fjernet, og Jordan og Israel  inngikk fredsavtale  i 1994.  Etter det oppga Jordan formelt sine krav på Vestbredden.

Den palestinske folkeforsamling i eksil proklamerte  i 1988 en selvstendig stat på Vestbredden og i Gaza. Vestbredden er imidlertid fortsatt ikke godkjent som «palestinsk territorium». I Osloavtalen fra 1993 ble Vestbredden delt opp i 3 deler. Det største området, C, ble lagt under jødisk kontroll.  For første gang ble Israel godkjent av PLO. Osloavtalen ble imidlertid  sabotert av palestinerne slik at i 2000 ansås avtalen å være bortfalt. 

I 2005 trakk Israel seg ut fra Gaza. De  palestinske selvstyremaktene  kontrollerte etter enighet med Israel i 2005 ca 17 % av de omstridte områder på Vestbredden.  

Er Israels okkupasjon ulovlig

Folkeretten har ikke regler om når okkupasjon blir «ulovlig». Det spesielle med Palestinakonflikten er at her foreligger mange kryssende hensyn, både etniske, religiøse og historiske hensyn. Videre kommer at først PLO, og siden 2005 Hamas, ikke har godkjent Israel som stat, og fortsatt truer med å utslette Israel. Dermed har sikre grenser ikke kunnet etableres. I en slik situasjon gir hensynene bak krigens rett den truede stat, Israel, rett til å opprettholde okkupasjonen.​

I tillegg kommer at store deler av Vestbredden  i folkerettslig henseende fortsatt er å anse som «omstridt område».  Da foreligger ingen okkupasjon av en «fremmed stats» territorium. Vestbredden har siden midten av 1800-tallet vært gjenstand for større jødisk fast bosetting. Vestbredden har aldri vært et rent palestinsk område som vist ovenfor. Den rettslige status til disse områder er derfor uavklart.

Hva så med FN's resolusjoner som har krevd tilbaketrekking   fra okkuperte områder? Etter 6-dagers krigen vedtok FN resolusjon nr 242 som krevde at Israel trakk seg tilbake fra «okkuperte områder». Denne formulering ble den gang med hensikt gjort tvetydig da det ikke var enighet i Sikkerhetsrådet om hvilke områder som var «okkuperte». Forutsetningen var dessuten at araberlandene skulle akseptere Israels grenser. Hamas har fortsatt ikke godkjent den israelske staten og vil kaste jødene på havet.

Heller ikke senere vedtak av FN, resolusjon 338 fra 1973,  får noen betydning da den bare krevde at Israel skulle «implementere» gjennomføringen av resolusjon 242.

FN-paktens artikkel 2 kommer heller ikke til anvendelse i saker som går på okkupasjon.

Fra enkelte kretser hevdes det at Israels okkupasjon av Vestbredden uansett er folkerettsstridig ved at Israel har tillatt nybyggere å bosette seg der. Dette ville i så fall stride mot GK art.49, paragraf 6 som sier at det ikke er lov å deportere landets egen befolkning og erstatte den med sin egen. På grunn av Vestbreddens spesielle folkerettslige status kan det ikke være ulovlig for Israel å fortsette å bygge nye urbanisasjoner.  Historisk har jødefolket alltid vært til stede på Vestbredden og har derfor rett til å bosette seg der.

Konklusjonen er at det vanskelig lar seg hevde at Israels okkupasjon av Vestbredden er folkerettsstridig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse