Det er tankevekkende og – tillater jeg meg å si – skremmende med slik faglig etnifisering, som jeg hadde trodd hørte fortida til.

Hvilken forskning, Einar Niemi? Dette er overskriften på et innlegg i Nordlys 13.5. og i Nordnorsk debatt av Katri Somby, som svar på et innlegg av meg, likeledes samme dag i Nordlys og i Nordnorsk debatt; hun beskriver seg i avisa som historiker og forsker, i nettforumet som forsker og seniorrådgiver på Sametinget. Det er kraftig kost hun byr på, med angrep på oppfatninger jeg ikke har og som umulig kan leses ut fra innlegget mitt. 

For det første: Jeg argumenterer ikke mot en sannhetskommisjon, men forsøker å reflektere litt omkring forskningssituasjonen med relevans for det arbeid en slik kommisjon må utføre. Bård A. Berg har for øvrig fulgt samme tråd i et bidrag som kaster godt lys over de utfordringer og veivalg som en sannhetskommisjon vil stå overfor. Jeg tillater meg å tilføye at jeg har litt erfaring med feltet, ikke bare gjennom egen forskning og lesning av internasjonal litteratur, men også gjennom fire års jobbing for Europarådet i Strasbourg om minoritets- og menneskerettigheter, der sannhetskommisjoner, forsoning og «reparasjon av fortida» var et viktig felt, ikke minst i arbeidet vårt på Balkan. I et team av folkerettsjurister, samfunnsvitere, historikere og lingvister så vi stadig hvor vanskelig feltet er, ikke minst i krav om at sannheten skulle fram på «på våre egne premisser og med folk som forstår», altså nøyaktig slik Somby sier at hun ønsker det. Er det vanskelig å se at «sannhet» undergitt slike premisser blir problematisk? I den aktuelle saken ville jeg gjerne avvente med en bastant oppfatning inntil flere av premissene var klargjort. Første steg vil være komitéhøringen i Stortinget mandag 15.5.

For det andre: Ingenting i mitt innlegg tilsier at jeg mener vi har nok forskning i Norge om feltet, det jeg skriver er jo det motsatte. Sombys påstand blir også en uforståelig påstand sett i lys av fundasen for historiefaget der en grunndimensjon er at historien ikke foreligger én gang for alle, men at nye generasjoner framtvinger nye problemstillinger og stiller nye spørsmål til gamle kilder, samtidig som nye kilder kan dukke opp. Vår mest brukte innføringsbok, av Knut Kjeldstadli, har da også den treffende tittelen Historien er ikke hva den en gang var, ei bok som er oversatt til flere språk og brukes ved mange universiteter også i utlandet. 

For det tredje: For det tredje: Dersom Somby etterlyser mer informasjon om forskning om fornorskingspolitikken, er det underlig tale fra en historiker. Det kan jo synes som om alle hennes støttespillere mener det samme når de uttrykker sin uforbeholdne støtte, Tove Lill Fredriksen, Ande Somby, Øyvind Ravna m.fl. Og at også de mener at det er en front mellom «det norske historikermiljøet» med sin egen «historiekultur», slik Somby skriver, og samiske historikere og andre forskere. Det er tankevekkende og – tillater jeg meg å si – skremmende med slik faglig etnifisering, som jeg hadde trodd hørte fortida til. Påstanden nærmer seg også konspirasjonsteorier om et homogenifisert «norsk» historikermiljø. Som historiker må Somby vite bedre, nemlig at fagkritikk og debatt er hverdagen i dette miljøet og faktisk en forutsetning for seriøs historisk forskning. Hun må også vite at i dette «norske historikermiljøet» finnes samiske kolleger med samme kritisk-selvstendige holdninger, som Henry Minde, Bård A. Berg, Siv Rasmussen m.fl., jeg inkluderer gjerne meg selv. Ja, også Somby har jo valgt frivillig dette miljøet både for sin mastergrad og sitt doktorgradsstipend. 

For det fjerde: Ja, igjen, hvilken forskning? Dersom Somby etterlyser forskningsbasert litteratur, er hennes påstand om at «det finnes jo lite forskningslitteratur om fornorskningspolitikken» forbløffende ut fra realitetene - og dessuten påfallende med de sterke påstandene og den aggressive tonen. Jeg står selvsagt fast ved at det finnes en omfattende litteratur i flere disipliner, men i et avisinnlegg er det bare plass til eksempler. Noe viste jeg til forrige gang. Somby må også vite at det i utredninger finnes egne oversikter over slik forskning, også egne historiografiske arbeider, bl.a. av Minde og meg selv. Særstudier eller deltemastudier finnes i et stort antall som master-/hovedfagsavhandlinger, doktoravhandlinger, monografier, kapitler i bøker og artikler i tidsskrift, årbøker osv. I lokalhistorien er det mange fremragende bidrag, med Ivar Bjørklunds Kvænangen-boka som den kanskje mest kjente. I lokal- og regionstudier utenfor det definerte området for fornorskingspolitikken er det likeså bidrag om politikk overfor samene og forholdet mellom majoritetsbefolkningen og samene, som i Tysfjord-boka av Bjørg Evjen og i fylkeshistoriene for Nordland og Trøndelag (av flere forfattere) og den store monografien Samer sør for midnattssola av Leif Bratseth.  Og det er jo langt fra bare historikere i «det norske historikermiljøet» som har bidratt. Jeg nevnte i forrige innlegg bl.a. språkforskeren Nils Jernsletten (med sin kjente artikkel om internatene).  En rekke pedagoger og lingvister har gitt omfattende bidrag. Likeså samiske historikere utenom UiT, som den produktive Steinar Pedersen med mange relevante arbeider. Ved andre universiteter finnes selvsagt flere, som Astri Andresen i Bergen. Det er også lett å dokumentere at det ikke finnes en konsensus om tolkning og analyse. F.eks. har Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen publisert teoretisk-metodisk skarp kritikk av flere sentrale sider ved forskningen og framhevet behovet for mer inngående «virkningshistorie». Somby etterlyser komparasjon med Finland; Nyyssönen har kompartive slike komparative perspektiver i sin doktoravhandling, Knut Einar Eriksen og jeg har sammenlignet svensk og norsk minoritets- og urfolkspolitikk og også trukket linjer til andre europeiske forhold. Men selvsagt kan mye mer gjøres.

For meg blir det en merkelig mistenkeliggjøring når Somby hevder at jeg «tyr til» verket Samisk skolehistorie for «å ha knagger å henge argumentene» mine på. Verket er fortsatt for meg et godt eksempel på en rik kildesamling, supplert med enkelte forskningsartikler, som Henry Mindes artikkel nettopp om fornorskningspolitikken. Jeg kunne nevnt flere kildesamlinger, som Hoëm & Tjeldvolds om skoledirektør Thomassens arkiv. For øvrig unngår jeg ikke å legge merke til at kilder Somby viser til om fornorskingspolitikken er «historier» «[vi] har […] hørt» og fiksjonsfilmen Sameblod. Burde hun ikke vise til egne og debattilhengernes forskningsbidrag siden hun & co går så sterkt ut på banen?

Når det gjelder internatene, som har vært i fokus i debatten, må jeg minne Somby om at hennes egen arbeidsgiver, Sametinget, har publisert en rapport basert på et foredrag på seminar om internatene, med Sametinget som medarrangør. Men igjen finner jeg det nødvendig å understreke: Min påpekning av at det er gjort ganske mye innen feltet, betyr ikke at det ikke fortsatt finnes behov og muligheter for mer forskning. Samtidig er det jo helt vanlig at en sannhetskommisjon ikke overser eksisterende forskning. 

Og for siste gang, hvilken forskning? Om Somby mener den forskningen som er ønskelig «på egne premisser», er jeg ikke rette motdebattant. Da må for øvrig også katta slippes ut av sekken, til en verden som består av «verdige» og «uverdige» historikere og «ekte» og «uekte» samiske forskere, «de» og «oss».

Helt til sist: Jeg noterer meg at Somby & co reagerer på min «mangel på intellektuell nysgjerrighet». Jeg er nok ikke utrustet til å ta til motmæle. Det eneste jeg kan gjøre er å vise til foredrag, forelesninger og publikasjoner - den siste fagfellevurderte artikkelen om fornorskingspolitikken fra min hånd så langt ble utgitt for ca. én måned siden – og overlate vurderingene til de som måtte ha lyttet eller lest. Med dette melder jeg pass i debatten om fornorskingspolitikken med Somby & co.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I motsetning til radarparet Fjellheim og Magga mener jeg at vi tåler en sannhetkommisjon. Vi tåler det som individer. Vi tåler det som samfunn og som folk.

0
191

Når man skal gjøre opp med fortiden, behøver man ikke gå seg vill i egen samtid.

19
211