Jag vil tacka Listhaug

Sylvi Listhaug drar justispolitikken ned i kommentarfeltets ytterste mørke, skriver Arne O. Holm

Tittelen er ikke ironisk ment. Men så hadde jeg heller aldri trodd at en norsk politiker så grundig skulle illustrere hvilket menneskesyn som har fått regjeringsplass. Sylvi Listhaugs monster-debatt er en polarisering, men samtidig et ugjendrivelig bevis på at norsk politikk har mistet sin anstendighet.

Ingen av oss trenger lenger tvile på at det uforpliktende gatespråket, at kommentarfeltets mørkeste sjargong, er gjort til en offisiell del av norsk politikk.

Vulgariserer justispolitikken

Vi kan ikke lenger tvile når en statsråd med den lange tittelen justis- beredskaps- og innvandringsminister vulgariserer norsk justispolitikk og kriminalitetsbekjempelse. «Yrkestittelen» blir i seg selv en parodi når den brukes til å stemple kriminelle som monstre. Det gjøres uten innsikt og kunnskap, utelukkende som et forsøk på å score politiske poeng.

Ingen, absolutt ingen, forsvarer overgrep mot barn.

Men det er heller ingen, absolutt ingen i posisjon til å redde barn fra overgrep, til å redde barn som har vært utsatt overgrep, eller er i posisjon til å straffe eller etterforske overgrep, som mener at en justisministers bruk av monsterbegrepet, er et riktig, enn si effektivt virkemiddel mot mye overgrep.

Anine Kierulf møtte forleden Sylvi Listhaug til debatt i Dagsnytt 18. De som fikk med seg debatten fikk se en av Norges ypperste menneskerettighetsforkjempere kle Listhaug naken. Listhaug avviste det som helt uinteressant at ingen med innsikt støtter en slik karakteristikk av mennesker, heller ikke av kriminelle.

Det bryr jeg meg ikke om. Jeg kommer til å fortsette å kalle en spade for en spade, var statsrådens eneste og gjentatte forsvar for sin egen språkbruk.

Mennesker er ikke spader

Som om mennesker, uansett avskygning, kan sammenlignes med spade? Riktignok finnes det politikere som benytter enhver anledning til å spa møkk, men spader er de likevel ikke.

Når Sylvi Listhaug kaller mennesker hun som minister har ansvar for både å rehabilitere og straffe, for monstre, får hun i tillegg et problem med å trekke grensene for når begrepet er adekvat. Er karakteristikken også dekkende for politikere som forgriper seg på mindreårige? Eller norske samfunnstopper som gjør det samme. Eller er det forbeholdt mennesker som lever i en forvillet og forvirret avstand fra det politiske maktapperatet som Listhaug selv tilhører?

Når Sylvi Listhaug opptrer som en mental tråkkemaskin på mennesker hun avskyr, hvem er det da hun egentlig mener?

Jeg har møtte en del overgripere i mitt liv som journalist. Jeg har møtt dem både som overgripere, som straffedømte, som angrende syndere, som fedre, som fengslenes pariakaste. Det er en like broket forsamling som dem man risikerer å treffe på et politisk landsmøte.

Selv om Sylvi Listhaug begår et så åpenbart politisk overtramp som hun gjør, ville jeg ikke finne på å la dette ramme hennes partifeller i regjeringen. Der sitter det hardtarbeidende, humane, velmenende statsråder og statssekretærer.

Statsrådmonsteret

Men Sylvi Listhaug lager monstre uten å vite noe om hvem, og hva betegnelsen rammer, når den legitimeres av en statsråd.

Jeg ville heller ikke under noen omstendigheter kalle regjeringens medlemmer for statsrådmonster. Heller ikke i bestemt form entall; statsrådmonsteret.

Om Sylvi Listhaug mener at hun styrker posisjonen til sine hardtarbeidende kollegaer i regjeringen med denne språkbruken, tror jeg hun tar feil.

Om hennes retorikk er egnet til å styrke hennes egen posisjon blant deler av Fremskrittspartiets velgere, vet hun best selv.

«Jag vil tacka Listhaug», skrev jeg innledningsvis.

Jeg takker fordi hun drar politikken så langt inn i det ekstreme, at flere vil våkne og si nei til en offisiell og regjeringsvelsignet justispolitikk som er bygd på kommentarfeltets innerste mørke. At hun tydeliggjør at moralismen trumfer politikken, dersom noen tror det kan skaffe velgere.

Ernas politiske plattform

I Erna Solbergs nye plattform står det at «regjeringen vil styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet og en verdig kriminalomsorg».

Når ikke en gang hennes egne statsråder gidder å lese regjeringsplattformen, er det kanskje ikke nødvendig for oss andre heller.

Forleden leste jeg forresten noe nesten vakkert: Et liberalt menneskesyn bygger på at alle mennesker er forskjellige og skal vises verdighet.

Sylvi Listhaug kan ikke ha lest det samme.

Sitatet er hentet fra Fremskrittspartiets eget prinsipprogram.

 

Arne O. Holm er redaktør i High North News ved nordområdesenteret i Bodø, og gjestekommentator i Nordlys.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse