Er det ikke på tide, at et av de gode universitetene i det arktiske området etablerer en mastergrad i arktisk journalistikk, på samme måte som man kan studere miljøjournalistikk eller politisk journalistikk? Jeg tror dette ville blitt veldig populært.

For noen måneder siden, under en reise i Midtøsten, satt jeg en solrik dag bakerst i lokalet i en butikk og tok en kopp sterk arabisk kaffe sammen med den palestinske butikkinnehaveren og en av hans venner. Da jeg nevnte at jeg var journalist, spurte de meg hva mitt fagområde var.

Så snart jeg sa at et av mine fagområder var Arktis, lyste begge opp og ba meg fortelle mer. Det neste kvarteret satt jeg i den sterke varmen og snakket løs og fast om smeltende is og skipsruter, isbjørn og fiskebestanders vandring, storpolitikk og atomubåter. Hele tiden ventet jeg at deres interesse ville dabbe av, men i stede stilte de flere spørsmål - fra det banale («Har du sett en isbjørn?», og «Er det sant at solen ikke går ned?»), til mer dypgående spørsmål («Hva betyr det at isen smelter? Kan det bryte ut krig på Nordpolen?»).

De to araberne fra en av verdens tradisjonelle hot spots hadde forstått, at området høyt mot nord har blitt viktig. De var nysgjerrige og interesserte, de hadde sett dokumentarfilm på Al-Jazeera og lest om det i avisen. Nå vil de ha sammenhengen.

De to araberne var og er ikke alene. Arktis er et hett tema. Det er lenge siden man har sett en situasjon som 19. september 1996, da Arktisk Råd ble stiftet i Ottawa under en øredøvende mangel på presseomtale. Den finske journalisten Markku Heikkilä har i ettertid fortalt, at han var den eneste tilreisende reporteren der. En nesten utenkelig situasjon,  ettersom Arktisk Råd nå er anerkjent som en viktig politisk kaffeklubb, og fem medlemmer av FNs sikkerhetsråd er med.  

Selv medlemslandene i Arktisk Råd hadde den gang vanskeligheter med å finne reell interesse for regionen. I mitt hjemland, Danmark, skrev de landsdekkende avisene i 1990 til sammen i snitt 15 artikler i måneden, hvor ordet «Arktis» ble nevnt, viser en undersøkelse i kildedatabasen Infomedia. På 2000-tallet var det 29 artikler, og siden 2010 har det vært litt over 70 i måneden - nesten en femdobling på to tiår. Samme tendens sees over hele verden: Den engelskspråklige avisen South China Morning Post fra Hongkong, skriver i dag fem ganger så mange artikler om Arktis som på 2000-tallet.

Hvorfor denne stigende interessen? Fundamentalt sett har Arktis alt det vi forbinder med en god historie. En dramatisk utvikling i form av store klimaforandringer og isens smelting. Muligheten for konflikt i form av maktkamp, når områder med råstoff og skipsruter åpner seg. En sterk kombinasjon av dagsaktualitet og interesse - og så kan man alltid krydre artikler - og tv-innslag med bilder av isbjørn.

Men når interessen for et emne plutselig stiger voldsomt, forplikter det. Konflikter og utviklinger må gjøres spennende, men alt for ofte fører uvitenhet til overdrivelser, så en krig høres nært forestående ut. Noen nylige eksempler:

Russia and America prep forces for Arctic war (Reuters, 5/10-2015)

The Cold War Gets Icy With Russia and US Weapons Build-Up in Arctic (Huffington Post, 24/2 2016)

Gun-toting special forces troops skydive into snow-covered North Pole for top secret military drills (Daily Mirror, 4/5-2016)

Da jeg satt og snakket med mine to nye arabiske bekjente, var de ikke helt uventet spesielt opptatt av potensialet for konflikt; de lever selv i et land, hvor kampen om land har preget dagliglivet i århundrer.

De så skeptisk på meg, da jeg forklarte, at Arktis rolle akkurat nå avtar i storpolitikken - at USA og Russland har mer interesse av å arbeide sammen enn i å åpne en ny front. At nye Russiske flåtebaser ikke nødvendigvis er et signal om en ny kald krig, men også noe, amerikanske, kinesiske eller norske shippingfolk gleder seg over, for det betyr enkel tilgang til forsyninger og assistanse gjennom Nordøstpassasjen. At Kinas ankomst til Arktis er fredelig, og den nye stormakten viser en nesten overdreven interesse for å sitte stille i båten.

Det er ikke bare ved militære konflikter, at interessen for Arktis vokser hurtigere enn forståelsen. Derfor er det et stort behov for å undervise medier i hele verden. Om at Arktis består av mange forskjellige underregioner, og det er forskjell på oljeboring i Barentshavet og utenfor Alaska. Om at en dårlig undersøkt artikkel om havis kan utløse et skred av innlegg enten fra klimaskeptikere eller klimaentusiaster, fordi det ikke er likegyldig om man måler isens utbredelse, tykkelse eller sammensetning. Jeg snakker av bitter og pinlig erfaring.

Jeg begynte selv å dekke regionen fast for fem år siden, jeg kan stå inne for at læringskurven er bratt, og at mine erfaringer med økonomi, storpolitikk og klima fra andre deler av verden ikke automatisk kan overføres til Arktis.

Er det ikke på tide at et av de gode universitetene i det arktiske området etablerer en mastergrad i arktisk journalistikk, på samme måte som man kan studere miljøjournalistikk eller politisk journalistikk? Jeg tror dette ville blitt veldig populært.

Når Arktis kan pirre nysgjerrigheten på bakrommet i en arabisk butikk, når land som Singapore og India finner det nødvendig å være med  i den arktisk kaffeklubben, og når medieomtalen i Hongkong femdobles på få år, så viser det, at interessen for regionen kun vil bli større. La og gjøre noe for at den blir beskrevet så presist, så spennende og så levende som mulig. Så kald krig suppleres av kalde fakta.

  • Adam Hannestad er i dag (tirsdag) moderator på Arctic Frontiers åpne pressedebatt om Nordområdene på Cafe Sånn i Tromsø.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Fiskeriminister Per Sandberg har frekkhetens nådegave. Når trålernes forpliktelser ikke fungerer, velger han å fjerne dem. Det er som en skulle oppheve fartsgrensene i trafikken fordi noen kjører for fort.

0
3

I fjor var det 100 år siden Rekvik skole ble oppført. Jubileumsboka handler om elever og lærere, foreldre og samfunn, økonomi og sågar storpolitikk.

1
14