BY I BARENTS: Kirkenes-erklæringen 11. januar 1993 skulle være det endelige punktum for den kalde krigen. Ministrene som var i Kirkenes i 1993, lot entusiasmen og gløden bli igjen nord for polarsirkelen. Og etterkommerne trodde ikke at samarbeidet trengte ny næring. Foto: Torjus Kleiven Kandal

Kaldt i Barents

Barentssamarbeidet var en strålende ide, og er det fortsatt. Men nå blåser det kalde vinder.

Problemet etter 25 år er et Russland fortsatt er Russland og Norge fortsatt er Norge. Ministrene som var i Kirkenes i 1993, lot entusiasmen og gløden bli igjen nord for polarsirkelen. Og etterkommerne trodde ikke at samarbeidet trengte ny næring.

Det er 25 år siden landene tok sjansen på å flytte litt av utenrikspolitikken bort fra hovedstedene. Et  modig grep, initiert av Norges utenriksminister Thorvald Stoltenberg.

Kirkenes-erklæringen 11. januar 1993 skulle være det endelige punktum for den kalde krigen. Nå var det snakk om åpnere grenser og samarbeid for å fremme økonomisk og sosial utvikling. Bort med mistillit og gammelt tankegods, bygg det nye Barents på en grunnmur av forståelse og gjensidig respekt!

Problemet etter 25 år er et Russland fortsatt er Russland og Norge fortsatt er Norge. Ministrene som var i Kirkenes i 1993, lot entusiasmen og gløden bli igjen nord for polarsirkelen. Og etterkommerne trodde ikke at samarbeidet trengte ny næring.

25 år er ingen alder, og ambisjonene var nok urealistiske ved Barentssamarbeidets fødsel. For etter skåltalene og svulstige ord, kom den vanskelige hverdagen.

Vestlige selskaper satset i Nordvest-Russland, men stanget mot byråkrati, mistenkeliggjøring og endog kriminalitet. Folk som hadde feilet i Norge, trodde at de kunne gjøre rask suksess i Russland. De kom raskt hjem med halen mellom beina og tom bankkonto.

De seriøse selskapene, og noen banker, hadde tålmodighet og stolte på at den russiske bjørnen var en godmodig bamse. Noen flyttet til Murmansk og tjente gode penger. Men plutselig en morgen dyttet FSB-agenter en nordmann inn i en bil og truet ham med tabletter og sprøyte. Han ble beskyldt for å være spion, og nok en norsk etablering på Kola var utfordret. Uforutsigbarhet stimulerer ikke et samarbeid som er innfløkt nok i seg selv.

Den mørkeste skyen over Barentssamarbeidet i vinter er skyggen fra Lefortovo-fengselet i Moskva. Der sitter den tidligere grenseinspektøren Frode Berg med en alvorlig spionanklage mot seg. Ingen kjenner fakta, men saken er en den alvorligste konflikten mellom Norge og Russland på lang tid og en torpedo mot selve ideen bak samarbeidet i nord.

Selvsagt driver Norge etterretning, vi er til og med stormakt innen faget. Men hvis det utøves så amatørmessig, er det flaut og skammelig for Norge. Hvis han er lurt i en felle og alt bare er et falsum, er det ynkelig og provoserende fra Russland. FSB har gjort slikt før.

Russland gjør som Russland vil. Landet er tungvekteren i Barents, med 4,5 millioner av regionens 5,5 mjllioner innbyggere. Og verken FSB eller Kreml bryr seg om et idealistisk samarbeid i nord når andre behov trenger på. Det kan være godt å konstruere en fiende fra vest for å rettferdiggjøre vingeklipping av opposisjon, medier og ideelle organisasjoner. Norske studenter blir sendt hjem, uvisst av hvilken grunn, kritiske journalister blir nektet visum. Vår mektige nabo er et annet land som ikke alltid oppfører seg som forventet. Noen ganger kan vi forstå det, Russland har en annen historie og kultur, og det blir feil å dømme ut fra våre verdier og målestokk. Andre ganger må vi bare riste på hodet og si at dere begår urett, kjære nabo!

Så må det sies at Norge og Nato heller ikke gjør det så lett for Russland. Sanksjonene mot landet etter Krim-annektering og Ukraina-innblanding fortsetter.  Erna Solberg og andre vestlige ledere boikottet den store seiersfesten i Moskva i 2015,70 år etter krigen. Amerikanske tropper er i Norge, vi har proppet et nytt spionskip Marjata med amerikansk teknologi, radaren i Vardø moderniseres, snart kommer de nye jagerflyene. Tror noen at dette går Kreml hus forbi? De noterer det, og svarer med samme mynt, via militærøvelser, retorikk og kanskje en grensekrenkelse eller to i luften. 

Norge og Russland møter hverandre med en åpen hånd i nord, men knytter neven bak ryggen. Vi har aldri vært i krig med hverandre, og i nord er folk på hils og sier Moskva er Moskva og Oslo er Oslo. Problemet er at makten sitter nettopp i hovedstedene. Og der klarer ikke tankegangen bak Barentssamarbeidet å slå rot.

Barents er en ekstrem region, med ekstreme muligheter. Framtiden kaller på et samarbeid som ikke må stange mot murene i Lefortovo eller la seg provosere av Marjatas ører og øyne. Barents gjemmer ressurser som verden trenger, fisk og mineraler, opplevelse og aktivitet. Og Barents trenger beskyttelse, vern mot grådige interesser som jager rask profitt uten å ta hensyn til et sårbart miljø. Klimaendringene registreres først og mest dramatisk i nord. Landene har en plikt og et ansvar til å samarbeide, og det er ikke nok med erklæringer og festtaler. Vi har klart det når det gjelder fiskeressursene. Norge og Russland har en fiskeriforvaltning som kanskje er den beste i verden, men det er et bilateralt samarbeid som ikke er et barn av Barentssamarbeidet.

Norge har bidratt med midler til opprydding av atomavfall på Kola. Det er etablert målestasjoner for forurensning og et apparat for varsling ved atomuhell. En god begynnelse. Det er en utfordring at pengene kommer fra vest, Russland bevilger ikke midler til å få samarbeidet på skinner. I det lange løp vil et samarbeid visne hvis det økonomiske fundamentet er så skjevt.

Også når det gjelder urfolk, er standarden høyst ulik. De nordiske landene har erkjent at landene har et ansvar for samisk språk og kultur. I Nordvest-Russland er situasjonen for minoritetene trøstesløs. Deres språk, tradisjoner og livsstil har ingen status, deres organisasjoner blir motarbeidet og til dels stemplet ulovlige.  

Vinnerne i det unge Barentssamarbeidet er menneskene ved grensen. For folk til folk-samarbeidet fungerer. Nordmenn handler i Nikel og Murmansk, russere kommer til Kirkenes. Det er en god plattform å bygge videre på. Hverdagen er blitt lettere, det er en stor gevinst som betyr mye. Skeptikerne fryktet at russere ville velte inn over grensen for å søke lykken rundt vår honningkrukke. De skjønte ikke at også russere er stolte mennesker som lever verdige liv. Vi nordmenn er bare enestående i våre egne øyne.

Vi har lært hverandre å kjenne. Gjennom handleturer, brytestevner, svømmekonkurranser, et skiløp som krysser tre grenser, sangkor og hornmusikk og trivelig samvær. Vi har skjønt at vi ikke er så forskjellige. Den kalde krigen var bare en trist pause i et fellesskap der vi var allierte under krigen og ellers har respektert hverandre.

Men det store spranget venter vi på, det er et gjennombrudd som må velsignes i Kreml og Oslo, nok også i Washington. Da må statslederne gripe fatt i ånden fra det folkelige samarbeidet i nord. Det vil kreve politikere med åpne sinn og vilje til å legge bort fordommer og nedarvete holdninger. De siste hendelsene med FSB-hender på rattet kan tyde på at motbakken blir lang og bratt. Og Norge er en lydig puddel i Natos hundegård med bjeffende schæfere og pitbuller. 

Barentssamarbeidet trenger en ny vår, det er et ansvar som ligger hos statsledere. Håp må igjen overvinne frykt, som så ofte før i den mellomstalige kontakten på Nordkalotten, beklageligvis.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse