Hvorfor i alle dager er det så vanskelig å komme med et «unnskyld» hvis du dulter borti noen på gata?

Jeg hadde med meg over seksti kilo med bagasje da jeg flytta hjem fra Frankrike, fordelt over en koffert, en bag, en sekk og ei veske. Jeg er 1,64 meter høy på sokkelesten, ikke særlig muskuløs, og det var klin umulig å skulle bære alt. Jeg varierte mellom å slepe, hale, stoppe, puste, løfte, skyve, krype, dytte. Jeg har helt ærlig aldri svetta så mye i hele mitt liv som jeg gjorde de tolv timene det tok å reise Caen-Tromsø. I tillegg til ufrivillig trening brukte jeg også disse timene til å tenke over inntrykkene jeg hadde fått på reisen, og den første tydelige forskjellen kom brått på da jeg fløy inn fra Charles de Gaulle til Gardermoen.

Kontrasten var enorm. Du kan si mye om fransk kultur, spesielt hva angår kvinnesyn, men denne gangen var det så ufattelig deilig å være i et land der noen ser du sliter og hjelper til – helt uoppfordra. Det føltes som om det var franske hjelpere rundt hvert hjørne, som støttet og bar og løfta. Jeg var utrolig takknemlig. Øyeblikket jeg satte foten på norsk jord var det ingen mer hjelp å få.

Og dette fikk meg til å lure; når kontrasten for meg som nordmann er så slående, hvordan er det da for turister som aldri har opplevd den norske væremåten? I en sak fra i fjor skriver Aftenposten at de aller mest fornøyde norgesbesøkende turistene er de som har besøkt Nord-Norge. Åpenbart gjør vi noe riktig. Dette er visstnok takket være natur, klima og gjestfrihet. Jeg er ikke spesielt overrasket. Vi går for å være de mest åpne og imøtekommende nordmennene, og jeg vet vi er lette å prate med når vi først kommer i tale! Men det er noen ting jeg ikke skjønner: hvorfor i alle dager er det så vanskelig å komme med et «unnskyld» hvis du dulter borti noen på gata? Eller et «hei» når du går inn i en butikk?

Hvorfor er det etset inn i folkesjela som noe en simpelthen ikke gjør? Vi har laget en besynderlig kultur der den letteste måten å være høflig på faller bort. En kultur som jeg tror, hvis vi vil få besøkende til å føle seg hjertelig velkomne, er for dårlig. Spør en turist en nordlending om veien til et sted kan jeg garantere at han får svar, men det å ta kontakt for å spørre om noen trenger hjelp er noe de fleste her oppe vegrer seg for. Selv det å ytre en- og tostavelsesord blir utfordrende. Ja, Nord-Norge gjør det bra – men vi kan bli enda bedre.

Turistboomen i Nord-Norge de siste årene ser ikke ut til å roe seg med det første. Dette er gledelig på mange måter; turisme fører til vekst i en ellers nedprioritert landsdel, flere blir kjent med Nord-Norge og vi blir kjent med verden. Spørsmålet er bare: når verden kommer hit til nord, hvordan skal vi ønske den velkommen? Dette er opp til oss. Også på individnivå. Vil vi at folk skal se på Nord-Norge og tenke fargerik himmel, grå mennesker? Eller snarere kaldt vær, varme hjerter? Jeg vet i alle fall hva jeg ønsker. Vi har mye å by på her oppe, og jeg kjenner utrolig mange fantastiske folk fra nord.

Nordlendinger har mye å komme med til verden. Men da må vi klare å få det ut.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15