HØRINGER: Folkemøter og offentlige høringer der folk gis mulighet til å fortelle sin historie og bli lyttet til vil antakelig bli en viktig arbeidsform som fyller mange funksjoner i kommisjonens arbeid. Dette bildet er fra et forberedende møte mellom Stortinget og representanter for folkegruppene i forbindelse med sannhetskommisjonen i desember i fjor. Foto: Stortinget

Kall det «sannhetskommisjon», og gi den tid.

Jeg er enig i at både forsoningsperspektivet og rettferdighetsperspektivet er relevant for kommisjonens arbeid. Det er likevel gode grunner for at dette ikke tas inn i navnet.

Ord skaper virkelighet. Derfor er navnevalg ingen bagatell. Gransking tar tid, særlig når den skal involvere møte med levende mennesker. Derfor er tidsfaktoren kritisk.

Stortingets presidentskap har nylig oversendt utkast til mandat for kommisjonen om fornorskningen. Navneforslaget «fornorskningskommisjon» bør imidlertid erstattes med «sannhetskommisjon», og tidsrammen på 2 år må utvides.

Navnet påvirker offentligheten

Kommisjonens navn er viktig. Navnet vil umerkelig farge offentlighetens oppfattelse av kommisjonsarbeidet. Derfor bør også “fornorskningskommisjon” kasseres. Rent språklig kan navneforslaget vekke assosiasjoner om at kommisjonen selv skal bedrive fornorskning. En slik flertydighet er lite respektfullt overfor dem som bærer sår fra nettopp fornorskningspolitikk, fornorskningsanstalter, fornorskningstiltak og fornorskningsprosesser. La oss få et navn som bidrar til verdighet rundt prosessen i stedet for å invitere til morsomheter.

Ingen ulykkeskommisjon

Et langt viktigere argument handler om hvilken kontekst kommisjonsarbeidet skal forstås i. Navnet “fornorskningskommisjon” leder tanken i retning av “ulykkeskommisjon”. Det tar bort tyngden i spørsmålene som skal håndteres. Ulykkeskommisjoner nedsettes for å granske utilsiktede ulykker som har rammet et begrenset antall mennesker på grunn av mulig menneskelig svikt. Kommisjonen som nå skal etableres skal imidlertid håndtere forhold av en helt annen art. Det handler om en politisk drevet kulturell vold som utgikk fra Norges parlament som offisiell politikk i over ett århundre. Det gir saken en fundamental politisk og moralsk tyngde. “Sannhetskommisjoner” er utviklet som instrument for å adressere slike forhold.

Sannhetskommisjon gir internasjonal kontekst

Navnet “fornorskningskommisjon” bidrar videre til å avgrense kommisjonens assosiasjonsverden til Norge. “Sannhetskommisjon” setter imidlertid granskingsprosessen inn i en relevant internasjonal kontekst. Mange land i verden har en historie av kolonial og kulturell undertrykkelse det er behov for å forstå omfanget av, og ta oppgjør med. Andre lands erfaringer med sannhetskommisjoner bør derfor inkluderes både i navnet og gavnet. Mens stortingsbehandlingen i fjor plasserte kommisjonen i en slik ramme, er det nå fare for at denne forståelse svekkes i offentligheten gjennom navnet “fornorskningskommisjon”.

Sannhet som kommisjonens kjerneområde

To andre navnealternativer har vært oppe, nemlig “sannhets- og forsoningskommisjon” og “rettferdighetskommisjon”. Jeg er enig i at både forsoningsperspektivet og rettferdighetsperspektivet er relevant for kommisjonens arbeid. Det er likevel gode grunner for at dette ikke tas inn i navnet.

Et kommisjonsarbeid favner uansett ikke hele forsoningsprosessen. Realiseringen av rettferdighetsdimensjonen ligger primært i den politiske oppfølgingen etter at kommisjonen har levert sine konkrete anbefalinger i sin sluttrapport. Selv om kommisjonen bør skape forutsetninger for forsonende prosesser, kan ikke forsoning dikteres. Forsoning handler til slutt om hvordan mennesker fritt – som enkeltpersoner og kollektiv – lar seg bevege.

Det som kommisjonen imidlertid har stor og direkte innvirkning på, handler om hvilke sannhetsbilder som etableres i offentligheten for ettertiden – både av historien og av dens virkninger i nåtid. I faglitteratur om sosiale og politiske forsoningsprosesser er det stor enighet om at “sannhet” er det første steget, og selve fundamentet, for forsoning og rettferdighet. “Sannhetskommisjon” ville derfor signalisere hva som er kommisjonens “kjerneområde”, samtidig som denne kan forstås som den viktige førstefasen i en lengre forsoningsprosess der også rettferdighet har en sentral plass.

Hvorfor kommisjonen trenger mer tid

Forslaget om at kommisjonen skal ferdigstille sitt arbeid i løpet av to år er ikke realistisk av flere grunner. Grunnen jeg vil peke på her er at kommisjonen må ha tid til å møte folk. Det er skapt en forventing, også i Stortingets behandling, om at folk skal gis mulighet til å fortelle sin historie til kommisjonen og bli lyttet til. Dette er det gode faglige grunner for, både fra et kildeperspektiv, et helbredende perspektiv, og ikke minst ut fra et offentlighetsperspektiv.

Kjell-Åke Nordquists forskning favner mange sannhetskommisjoner verden over; han lister opp 38 sannhetskommisjoner siden 70-tallet i sin bok Reconciliation as politics: a concept and its practice, 2017. Her påpeker han blant annet at det bør være en symmetri mellom konfliktens egenart på den ene side og hvordan et kommisjonsarbeid innrettes på den andre.

Symmetri mellom konflikt og kommisjonsprosess

To forhold Nordquist peker på er særlig relevant for mitt resonnement her. For det første; dersom en konflikt har rammet brede lag av sivilbefolkningen – eller til og med vært rettet særskilt mot hele folkegrupper og deres identitet (jf. fornorskningspolitikken) – må et kommisjonsprosessene tilsvarende rette seg mot og inkludere brede lag av sivilsamfunnet, ifølge Nordquist. For det andre; siden politisk vold er offentlig, må også helingsprosessene som adresserer volden være offentlig. I tråd med disse resonnementene blir det viktig at arbeidet til kommisjonen ikke blir gjemt bort, men snarere godt synlig i offentligheten; og at allmenheten gis tilgang og mulighet til å delta.

Folkemøter og offentlige høringer der folk gis mulighet til å fortelle sin historie og bli lyttet til vil antakelig bli en viktig arbeidsform som fyller mange funksjoner i kommisjonens arbeid. I tillegg til kildeperspektivet og det helbredende perspektivet, vil dette underbygge kommisjonsarbeidets offentlige karakter. Offentlighet, samt inkludering av befolkningen i kommisjonsprosessen, er altså nødvendig for å skape symmetri i møte med den politisk-offentlige karakteren som fornorskningspolitikken hadde, med nedslag i hele den samiske og kvenske befolkningen.

Mulighet som ikke må forspilles

Stortingets vedtak om opprettelsen av en kommisjon for granskning av fornorskningspolitikken representerer en historisk mulighet. Verken samene, kvenene eller Norge har råd til at den forspilles. Det kan bli kontraproduktivt. Kommisjonen må derfor få tilstrekkelige ressurser, tilstrekkelig tid til å utføre sitt oppdrag, og få et navn som signaliserer tydeligere til offentligheten slags type kommisjon det handler om.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse