De siste par årene har Sylvi Listhaug hatt rollen som Fremskrittspartiets fremste "bråkebøtte". Hun har utviklet den etter eget hode og tilført en ytterligere kynisme i bruken av virkemidler med Facebook-posteringene sine. Listhaug har gitt blanke i hva regjeringssjef Erna Solberg måtte mene om den krigerske retorikken hun anvender og merkelappene hun flittig har delt ut.

Å kalle en spade for en gravemaskin

Uansett hvordan denne parlamentariske feiden ender, er det mye som tyder på at store deler av Frps velgergrunnlag bryr seg fint lite om parlamentarisk skikk og bruk og slett ikke om høflig språkdrakt. De vil ha enkle og tydelige svar og har en solid ballast av inngrodd politikerforakt.

Sylvi Listhaug er Frps frontfigur i det ene av to politiske spor som utgjør hele bærebjelken i Frps politikk. Det ene sporet er det partileder Siv Jensen som styrer. Som finansminister har Siv vært det seriøse og ansvarlige regjeringsmedlemmet i det mektige nøkkeldepartementet hun bestyrer. Der har hun kunnet drysse oljepenger ut over kongeriket og oppfylle i hvert fall deler av alle de gigantiske valgløftene Frp alltid slår om seg med i valgkampene. Sammen med Erna har hun også styrt den viktigste saken for Frp til alle tider, hele grunnmuren og opphavet til partiet: Store skattelettelser. 

Men det moderne regjeringspartiet Frp har også utviklet et annet politisk spor. Den tidligere Frp-politikeren Jan Arild Snoen, nå tilknyttet tidsskriftet Minerva, har skrevet innsiktsfullt om «det virkelige Frp». I Politisk kvarter på NRK fredag denne uken definerte han «det virkelige Frp» som de mange i partiet som heier på Frps fremste urokråker, de som skiller seg ut fra den grå og kjedelige massen av «vanlige» politikere. I post Carl I. Hagen-æraen har det i mange år vært Per Sandberg som har vært bråkebøtta som har gjort Frp gjenkjennelig for grasrota i partiet og for Frps kjernevelgere. Han har forvaltet partiets egentlige sjel, kunsten å skyte fra hofta, snakke fra leveren og ha guts nok til å kalle en spade for en gravemaskin. 

Disse egenskapene viser for tilhengerskaren at Frp ikke har forandret seg ved å sitte i regjering, blitt bløte og utydelige. De er fortsatt annerledes-partiet, har fortsatt sin egenart, sitt DNA i behold. De siste par årene har så Sylvi Listhaug inntatt rollen etter at Sandberg gikk inn i regjering, og utviklet den etter eget hode. Hun har tilført en ytterligere kynisme i bruken av virkemidler med Facebook-posteringene sine og gitt blanke i hva Erna Solberg måtte mene om den krigerske retorikken hun anvender og merkelappene hun flittig har delt ut. Fra «godhetstyranner» til «imamsleikere» og nå altså den famøse påstanden om Ap som støttespiller for terroristene. 

Det som har vært svært overraskende for mange, har vært det faktum at Erna har latt henne holde på, og selv sett en annen vei. Formodentlig har statsministeren forstått at dette er prisen for å ha Frp med i regjering. Og det er langt å foretrekke for Høyre å ha Frp bundet til regjeringsmasta, fremfor å ha et frittgående Frp som ustyrlig og egenrådig opposisjonsparti i Stortinget. 

Sylvi Listhaug har med fullt overlegg strukket strikken lengre og lengre. Til slutt måtte den revne. Da Arbeiderpartiet ble uthengt som beskyttere av terrorister, kom smellet. Og Erna Solberg kunne ikke sitte stille i båten lenger, mens den politiske stormen mot Listhaugs kynisme vokste i alle politiske leire. Men hun hadde neppe regnet med at stabeisen Listhaug nektet å etterkomme statsministerens «råd». Som kjent er «råd» fra en statsminister til en statsråd i virkeligheten en ordre, et pålegg. Ernas råd prellet imidlertid av på Listhaug som vann på gåsa. Til og med i Stortinget gikk Listhaug på talerstolen og fremførte sin helt egen versjon av et manus som var avtalt med statsministeren. 

Nå er det ikke så mange utveier for Listhaug. Solberg kan anmode om at hun selv trekker seg fra justisministerposten, men dette må i så fall først godkjennes av Siv Jensen. Mest sannsynlig kan ikke Jensen gå med på dette. Hun vet at Listhaug har store deler av partiet med seg, og kan ikke sette seg selv i den situasjonen at det ender med en kampvotering på landsmøtet mellom henne og Listhaug om partilederjobben. Dersom Listhaug skulle bli sittende, vil det imidlertid bety en svært svekket Erna Solberg. En statsminister som ikke har styring på privatpraktiserende statsråder vil mangle nødvendig autoritet. Kanskje håper Erna i sitt stille sinn at Knut Arild Hareide og KrF skal løse floken for henne, ved å slutte seg til partiene som vil stemme for mistillitsforslaget som skal voteres over tirsdag i neste uke. I så fall blir det flertall for mistillit og Listhaug ryker ut av regjeringen, dersom Erna ikke allerede har fjernet henne fra justisministerstolen og tildelt henne et annet departement. Alternativet, at regjeringen stiller seg bak Listhaug og fratrer, er mindre sannsynlig. Men ingenting er avgjort.

Uansett hvordan denne parlamentariske feiden ender, er det mye som tyder på at store deler av Frps velgergrunnlag bryr seg fint lite om parlamentarisk skikk og bruk og slett ikke om høflig språkdrakt.  De vil ha enkle og tydelige svar og har en solid ballast av inngrodd politikerforakt. Sylvi Listhaug er en politiker etter deres smak og hun har ikke sagt annet enn sannheten om de elitistiske forræderne i Arbeiderpartiet. 

Sylvi Listhaug er en beregnende og svært hardtslående politiker som gjør en stor jobb for partiet sitt. Men det er også fullt mulig at hun faktisk ikke forstår hvilke krefter det er hun leker med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse