Partiveteranen Arne Luther har fyrt en torpedo inn i Arbeiderpartiets kystpolitikk. Til alt overmål midt i valgkampen. Luther, som er tidligere regiondirektør i Fikskeridirektoratet, har rykket ut og erklært at han vil stemme SV.

Aps fiskeripolitikk og utviklingen på kysten er to sider av samme sak. Historisk var det Ap som drev gjennom industrialiseringen av fiskerinæringen, noe som fortsatt preger partiets tankemåter.

Gjennom tiår har det handlet om å forene ulike hensyn, i pendelen mellom kystfiskerne i nord og interessene til den havgående flåten, som i stor grad har eierskap på Vestlandet.

Partiet hjemsøkes nå av denne gamle hovedkonflikten mellom kystfiske og havfiske. Den er nå aktualisert gjennom diskusjonen om leveringspliktene for trålerne.

Her har Ap vært opptatt av å beholde pliktene, dog med en modernisering og en noe annen innretning enn i dag. Men det har formodningen mot seg at pliktsystemet noen gang kommer til å fungere. Basert på erfaringer tyder det meste på at leveringsplikten for trålerne har gått ut på dato. De er utformet for en annen tidsepoke og en helt annen markedssituasjon enn i dag.

Her hadde fiskeriminister Per Sandberg (FrP) rett i sak da han ville avvikle ordningen, selv om innretningen hans fremsto som en ren gavepakke til utvalgte redere. Det var et ran at store kvoteverdier skulle føres ut av landsdelen for småpenger, og forslaget ble stanset på Stortinget.

Men Sandbergs hovedkonklusjon er det lett å slutte seg til. Å skape et lønnsomt trålfiske i Nord-Norge basert på en politisk besluttet leveringsplikt, er ikke mulig.  

Det er rett og slett liten grunn til å tro at en fiskeindustri basert på råstoff fra trålere, noen gang kan sikre lønnsomme og varige arbeidsplasser i stort omfang i Nord-Norge. Det ville vært klokt av Ap å justere kursen i tråd med denne innsikten.

I dag er det den ferske fisken som gir den store fortjenesten. De store suksessene på kysten den siste tiden, for eksempel Husøy i Senja og Myre i Vesterålen er bygd opp rundt det klassiske og tradisjonsrike nordnorske kystfisket, med konvensjonelle redskaper.

Basert på en robust og teknologisk oppdatert kystfiskeflåte ser vi stadig flere rollemodeller, som viser hvordan man kan skape bærekraftige fiskerisamfunn i nord.

Det viser seg at landinger fra kystflåten gir store muligheter for å utvikle både landanlegg, og annen lønnsom verdiskapning lokalt.

Det som for få år siden ble omtalt som en utdatert driftsform, viser seg altså å fungere utmerket. Det underbygges av at eksportørene av fersk fisk i Nord-Norge kan melde om rekordsalg.

Det meste taler for at denne flåten i nord derfor burde få tilgang på en større andel av totalkvotene i torskefisket. Det ville tilføre mer ressursmakt til Nord-Norge, gjennom en gradvis omfordeling av kvoter fra hav til kystflåte. Den politiske styringen kan ikke lengre brukes på å opprettholde og beskytte utdaterte ordninger, men istedet legge bedre til rette for det utrolig lønnsomme nordnorske kystfisket.

Dersom Ap skal gjenreise seg selv som et parti med bred fiskeripolitisk troverdighet i Nord-Norge, tyder det aller meste på at en slik nyorientering vil være helt nødvendig. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
88