MALKENES SAKEN: Innskrenking i lærernes ytringsfrihet betyr i praksis at folket ikke får kjennskap til negative effekter av politiske avgjørelser som angår skolen. Illustrasjonsfoto: NTB

Men kan de si det høyt?

Body bilder: 
Simon Malkenes fikk Fritt Ords Honnør for verdifullt virke i det frie ords tjeneste. Foto: Siri Vaggen Olsen
Skal en lærer få lov å fortelle hvordan virkeligheten i skolen kan være, når beskrivelsen er alt annet enn et glansbilde?

Det startet med en bekjennelse i NRKs Dagsnytt 18. Lektor Simon Malkenes ga en beskrivelse av hverdagen i et klasserom på Ulsrud videregående skole i Oslo. Den handlet om elever som kom for seint, vandret rundt i klasserommet, forstyrret undervisningen, ikke hadde gjort hjemmeoppgavene, oppførte seg ufint, og regelrett saboterte hele opplæringssituasjonen. Alle elevene var anonymisert.

Med ett var lektoren en høyst omdiskutert person, ikke bare fordi han hadde beskrevet virkeligheten i klasserommet sitt og kalt en spade for en spade, nei, noen fant ut at han hadde krenket elevene ved å fortelle omverdenen om forholdene. Utdanningsdirektøren i Oslo uttalte at elevene skal slippe å føle seg uthengt og stigmatisert av sin egen lærer. For dette handlet ikke om lærerens  ytringsfrihet, men om elevenes skolemiljø, og det var en uting å blande dette sammen, mente hun.

Men det som hver dag skjer i dette klasserommet er en konsekvens av en politisk beslutning for Oslo-skolene: såkalt fritt skolevalg, basert på karakterer. Det er innlysende at et slikt system vil føre til opphoping av elever på skoler i begge endene av karakterskalaen. Og at de som kanskje trenger undervisningen mest, får minst, på grunn av uro i klasserommet. Men å si det høyt? Det var åpenbart for drøyt.

Denne innskrenkingen i lektorens ytringsfrihet betyr i praksis at folket ikke får kjennskap til følgene av politikernes avgjørelser. Dermed får de heller ikke grunnlag for å protestere, neste gang de skal slippe lista si ned i valgurnen. Satt på spissen er dette stryping av demokratiet.

Saken har fått mye oppmerksomhet, og debatten pågår ennå. Fordi den handlet om uholdbare forhold i skolen, men mest fordi den dreide seg om hva som skal være lov å si høyt. Skal en lærer få lov å fortelle hvordan virkeligheten i skolen kan være, når beskrivelsen er alt annet enn et glansbilde?

Den vet best hvor skoen trykker, som har den på, heter det. Men hvis de som vet, varslerne i skolen, helsevesenet eller offentlig sektor for øvrig får munnkurv, hvordan skal vi andre få vite hvilke uønskede effekter politiske beslutninger har, for eksempel?

Etter hvert har vi fått demonstrert ettertrykkelig  at Norge er et land hvor ytringsfriheten slett ikke har så gode kår. Og vi har fått anskueliggjort at åpenhetskultur og offentlig sektor er blitt til noe som ligner motpoler. For også i det offentlige har vi fått mange kommunikasjonsmedarbeidere, som rykker ut og forteller det de er blitt bedt om av sine overordnede. Slik holder man definisjonsmakten i tømmene. Skal noen andre si noe, må de ofte gjøre det i skjul, anonymt til media.

Jeg har sett flere festtaler der varslere er blitt hyllet, men når vi settes på prøve, som i Malkenes saken, står forestillingen ofte til stryk. Og det koster å være varsler. Vi har våre metoder mot ytringer vi ikke liker.

På den annen side: Simon Malkenes fikk nylig Fritt Ords Honnør for verdifullt virke i det frie ords tjeneste. Og saken har startet en viktig debatt i skoleverket, om formelle lov- og regelverk, og ikke minst uformelle ledelses- og ytringskulturer som hindrer frie og kritiske diskusjoner.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse