Hvordan kan vi i Finnmark være trygge på at politikerne i Troms vil bygge hele den nye stor-regionen? En berettiget frykt for økt sentralisering og en evig kamp om kompetansearbeidsplassene er det som ligger til grunn for finnmarkingenes motstand og bekymring, skriver Porsanger-ordfører Aina Borch. Foto: Tor Kjetil Kristoffersen

Kan tvangsekteskapet bli lykkelig?

Samtidig er det forstemmende hvordan latterliggjøring har vært brukt som virkemiddel til å poengtere det som fra noens ståsted oppfattes som en bakstreversk holdning, når finnmarkingene har kjempet imot til siste slutt.

Forhandlingene om tvangssammenslåingen mellom Finnmark og Troms står fast. Troms vil gjerne. Finnmark har først sagt nei, deretter sagt seg villig til å forhandle frem en løsning.

Jeg respekterer at kampen er tapt, selv om jeg fortsatt er svært uenig i vedtaket om å slå sammen fylker uten at vi på forhånd vet hva det skal gi oss. At våre nordligste fylker med enorme avstander skal slås sammen, samtidig som Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland går fri, er fortsatt for meg uforståelig. Men jeg erkjenner at vedtaket er en realitet og mener det er viktig at vi nå får på plass en god plan for tvangsekteskapet.

Forhandlingene har gått i stå. Hva må til for å komme videre?

Gjensidig respekt er en grunnleggende verdi å bygge ethvert ekteskap på. Det er ofte slik at partene i et ekteskap står ulikt i det og bringer inn ulike verdier. Da må partene bli enige om en rettferdig fordeling av innflytelse dersom det er et mål at begge skal bli lykkelig.

Finnmark er størst i areal, og minst i folketall. Avstandsulemper gjør at det er mer krevende å legge til rette for gode tjenester og utvikling. Samtidig har det vært en villet politikk å bygge opp rundt god infrastruktur, transport og videregående skole som gjør det mulig å skape aktivitet og ta ut verdiene i hele fylket.

Hvordan kan vi i Finnmark være trygge på at politikerne i Troms vil bygge hele den nye stor-regionen? En berettiget frykt for økt sentralisering og en evig kamp om kompetansearbeidsplassene er det som ligger til grunn for finnmarkingenes motstand og bekymring.

Kunnskap om hverandre er en annen viktig forutsetning for å lykkes. Hvilke verdier bringer partene inn i ekteskapet. Hvem er menneskene i de to fylkene som nå skal bli ett, og hvilken kultur og historie bærer de med seg? Hvordan sørger vi for å ivareta partenes egenart, samtidig som vi bygger en felles plattform som får begge til å skinne?

Jeg registrerer noen tapre forsøk fra Troms på å kjøpe seg «goodwill» i Finnmark. Samtidig er det forstemmende hvordan latterliggjøring har vært brukt som virkemiddel til å poengtere det som fra noens ståsted oppfattes som en bakstreversk holdning, når finnmarkingene har kjempet imot til siste slutt.

Kjærligheten til det artige landet, som Ivar Thomassen synger om, er kanskje det som kan forene oss. Vi har mye til felles, men er også svært forskjellige. Da må vi lære hverandre å kjenne. Gjennom en nysgjerrig innstilling må begge partene ha vilje til å gi og ta. Målet må være å bygge to solide parter enda sterkere i et fremtidig fellesskap.

Nå står debatten om styringsform, navn og regionhovedstad. Jeg er opptatt av at de to partene som nå skal giftes, blir enige om en felles ambisjon for ekteskapet. Hvordan skal regionen se ut om 20, 30 og 50 år? Skal det bo folk i bygdene, eller skal vi konsentrere bosettingen i byene? Ja, for det er jo det som tross alt er billigst og mest effektivt - og det vi finnmarkinger frykter. Eller skal vi ha en annen strategi for ekteskapet?  

Jeg vil mer for oss. I Porsanger har vi en bevisst strategi for å bygge hele kommunen, fordi verdiskapingen er spredt. Hver eneste arbeidsplass er viktig for å bygge samfunnet vårt videre. Innen fiskeri, landbruk, reindrift, forsvar, flyplass, videregående skole, kommune, Fefo, Idretts- og skikrets, hjelpemiddelsentral, interkommunalt arkiv, trafikkstasjon, reiseliv og ikke minst innen handel og service som er en viktig næring for oss.     

Som ordfører i landets tredje største kommune i areal, og Finnmarks femte største kommune i folketall er min fremste oppgave å arbeide for befolkningen jeg representerer. Jeg er opptatt av å bygge min egen kommune, samtidig som det er bra for oss at det går godt i kommunene rundt oss. Derfor ønsker jeg meg en fremtidsrettet plan på regionalt nivå som ser til helheten, men også til hvordan Porsanger og de andre kommunene i den nye regionen kan bygges sterkere i fremtiden.

Jeg har tillit til at forhandlingslederne kommer i mål på en god måte. I tillegg kjenner jeg etter hvert mange ordførere og kommune- og fylkespolitikere i både Troms og Finnmark som vil jobbe sammen for å få til den utviklingen vi ønsker oss. Det som kan gi oss en lykkelig slutt på fortellingen om tvangsekteskapet er respekt, kunnskap, kjærlighet og vilje til å bygge hele regionen.

Lykke til med forhandlingene, Ragnhild og Willy!  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer