Status i det for Norge så viktige Arktis er at der er Vladimir Putin enerådende keiser. Det vil nok vårt lille land merke på mange måter i årene som kommer, skriver Oddvar Nygård. Foto: Scanpix

Keiseren av Arktis

Hvem bryr seg om Arktis?

Mens Russland har en klart utformet strategi for nordområdene, og har investert så det holder for å være den dominerende makt, er fraværet av eventuelle konkurrenter påfallende.

I den første regjeringserklæringen fra Jens Stoltenbergs rødgrønne koalisjon i 2005 kunne vi lese følgende: Nordområdene er Norges strategiske satsingsområde. Siden har denne prioriteringen i stor grad blitt overtatt av Solberg-regjeringen, og er altså et felles strategisk mål for alle tenkelige norske regjeringer. I hvert fall på papiret.

Nordområdene og Arktis er viktig for Norge. Hav-Norge er seks ganger større enn de norske landområdene. Her finnes de store matressursene og all den marine biomassen som kan ha hemmeligheter vi ikke kjenner i dag. Avsløringene av disse kan gi oss kunnskap som bl.a. kan komme til medisinsk utnyttelse, noe som vil bli viktig for hele verden. Ikke minst er resultatene og dataene som forskerne frembringer om endringene i det arktiske klimaet en av de viktigste varsellampene for klimaendringene på hele kloden. Arktis er kanarifuglen innerst i gruvegangen.

Men Norge er ikke alene i Arktis. Flere land satser på tilstedeværelse høyt mot nord. Til nå, mest fordi regionen er så ressursrik som den er, og fordi klimaendringene kan åpne nye sjøruter for frakt av gods. For ett land handler det ikke minst om militære kapabiliteter, forsvarslinjer og kommende frontlinjer der det kan bli nødvendig at militær makt kommer til anvendelse. På dette feltet har vår store nabo Russland investert i sine strategiske interesser. Og investert tungt. Putin har offentlig erklært at Russland skal og må være den dominerende makt i Arktis. Som kjent er militær dominans det beste middelet for å oppnå politisk dominans.

Derfor er budsjettene for å investere i nye, militære kapasiteter i norske nærområder de eneste som ikke har blitt kuttet etter at sanksjonspolitikken fra Vesten førte til økonomiske problemer for Kreml. Denne satsingen har i løpet av de siste årene materialisert seg i to arktiske brigader, hver med 7000 soldater, artilleri, panser og luftvernsystemer over hele Kola. De nærmeste forlegningene ligger 10 km. fra grensen mot Norge. Og ikke minst har den russiske nordflåten blitt rustet opp, med nye kampfly og nye ubåter. Det er en formidabel krigsmaskin den lille kontingenten på noen få hundre soldater ved Garnisonen i Sør-Varanger har som nabo.

Men Putins krigsmaskin i Arktis er ikke først og fremst rettet mot Norge. Den er der i tilfelle en konflikt – nesten hvor som helst i verden – skulle eskalere til en stormaktskonfrontasjon mellom Russland og USA. For i det store bildet er Russland mye svakere enn NATO militært. Bortsett fra på ett punkt. I antall atomvåpen og kjernefysisk slagkraft kan Russland konkurrere med USA. Det er denne trusselen som er Russlands militærstrategiske styrke. Men for å kunne realisere den må de russiske atomubåtene ut fra Kola, over Barentshavet og ut i Atlanteren. Da må Russland ha kontroll på havområdene i nord og aller helst en del av det nordligste Norge. Det er denne potensielle nytegningen av kartet i nord som Russland definerer som sitt bastionforsvar, hvis det skulle komme til en stormaktskonflikt.

Status i dag i Arktis er at Putin må være kjempefornøyd. Mens Russland har en klart utformet strategi for nordområdene, og har investert så det holder for å være den dominerende makt, er fraværet av eventuelle konkurrenter påfallende. USA har i lang tid prioritert tilstedeværelse i asiatiske farvann og samarbeid med sine allierte der. Og hvis Donald Trump overhodet vet hvor Arktis er, så er han fullstendig uinteressert i denne marginale utkanten av kloden. Han er ikke alene om det. For ca. et år siden fortalte NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til Nordlys at når han på NATO-møter snakket om nordområdene og NATOs nordflanke, trodde de fleste at han mente de baltiske statene ved Østersjøen. Det er ikke tilfeldig. NATOs fokus i Europa er på Ukraina og Baltikum. Det samme gjelder i stor grad også EU. Norge er i allianse-sammenheng ganske så alene om engasjementet i nord, i Arktis. En smule vintertrening for noen hundre US Marines i Trøndelag eller på Bardufoss endrer lite på dette.

I skrivende stund kommer det en melding fra Brussel og NATOs generalsekretær Stoltenberg om at det pågående forsvarsministermøtet formelt skal vedta å opprette en såkalt fellesoperativ kommando for nordområdene. Om dette blir særlig mer enn en papirtiger, gjenstår å se.

Det er uansett en betydelig utfordring for Norge å måtte stå nokså alene overfor en så selvbevisst og selvhevdende nabo, som dessverre også har utviklet seg mer og mer i autoritær retning. Status i det for Norge så viktige Arktis er at der er Vladimir Putin enerådende keiser. Det vil nok vårt lille land merke på mange måter i årene som kommer.

Kommentaren er oppdatert med bakgrunn i NATOs forsvarsministermøte i Brussel.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer