Faen, Sylvi. Dette er unger. Dette er menneskeliv. Dette er familier som splittes og som går en høyst usikker framtid i møte i et land som overhodet ikke kan defineres som trygt.

Jeg er mer redd enn noen gang for hva det er som skjer med oss, og jeg vet faktisk ikke hvor jeg skal begynne for akkurat nå føles det som om så altfor mye går i feil retning når det gjelder vårt fundamentale menneskesyn. Du og dine kollegaer klapper hverandre på skuldrene og skryter av hvordan Norge har håndtert flyktningekrisen, som om den nå er over og avviklet. Hvor mye dere har strammet inn. Hvor mange som ikke har fått komme hit. Hvor mange dere sender hjem. Med tvang. Krisen er over, for oss. Sannheten er at situasjonen for flyktningene er verre enn noensinne. 

For nøyaktig ett år siden var jeg på Lesbos og jobbet som sykepleier, jeg var med på å gi helsehjelp til flyktningene som kom med båtene over fra tyrkisk side. Det var mange og sterke inntrykk, alle historiene til de som hadde flyktet, gleden over å være i trygghet etter en lang og farlig reise, alle ungene på alder med min egen datter som fikk tørre klær og litt godteri, og det lille vi kunne gi av omsorg. Jeg var med på å gjenopplive en fire år gammel gutt som var sterkt nedkjølt etter at båten han og søsknene satt i kantret, og hele tiden hadde jeg ordene dine om godhetstyranni i bakhodet. Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes å komme tilbake til Norge i førjulstiden med alle disse modige menneskene så levende i minne, og se hvor hatefull debatten hadde utviklet seg til å bli i kommentarfeltene. Du nøret opp under dette, selv om jeg gjentatte ganger har sett hvordan du forsøker å fraskrive deg ansvaret for hva din egen retorikk gjør med mennesker som allerede føler på frykt og ser flyktninger og innvandrere som en trussel mot Norge. 

Utover våren ble det bare verre, jeg har skjermbilder av kommentarfelt der 15 personer uttrykker glede over at flyktninger i Hellas har tatt selvmord. ”Hurra, færre som kommer hit!” Jeg har ikke ord, hvor kommer dette hatet fra?

Etter at returavtalen ble inngått med Tyrkia, var jeg tilbake i Hellas for å gi helsehjelp, denne gangen i EKO camp. 60.000 flyktninger sitter i såkalt militært regulerte leire i Hellas, og ingen vil ta imot dem. Disse leirene er betongbygninger med telt inni, med elendige sanitærforhold, ingen muligheter for å lage mat, lite eller ingen oppfølging av alle ungene og et minimum av helsehjelp, alt basert på frivillighet. Disse menneskene trodde de skulle bli tatt vare på etter å ha flyktet fra en grusom krig, nå sitter de i teltleire med hele livet på vent. Ungene får ikke gå på skole, menn og kvinner får ikke jobbe og ta vare på familiene sine, depresjonen ligger tungt over mange. Vi har sviktet dem. Vi svikter dem hver eneste dag. 

Du skal være innvandrings- og integreringsminister. Jeg synes du slipper altfor billig unna hvordan språket ditt har formet debattklimaet det siste året. Jeg synes det er skremmende at du ikke viser at du forstår hvordan retorikken din forsterker rasistiske tendenser og skaper frykt. Tvert imot så sutrer du over at folk misforstår deg, gang på gang. Hva med å erkjenne kraften i språket, Sylvi?

Din regjering sender i disse dager syrere tilbake til Russland (som har blitt nektet opphold i Russland), somaliere til Mogadishu og mindreårige til Afghanistan. FNs høykommisær for flyktninger kritiserer Norge for en praksis de mener er inhuman og i strid med menneskerettighetene, men du bruker disse sakene til å høste likerklikk på facebooksiden din. ”Lik og del” skriver du, når du skryter av hvor streng asylpolitikken din er i forbindelse med at syv år gamle Massoud ble deportert til Afghanistan på bursdagen sin, etter å ha bodd i Norge siden han var tre år. Faen, Sylvi. Dette er unger. Dette er menneskeliv. Dette er familier som splittes og som går en høyst usikker framtid i møte i et land som overhodet ikke kan defineres som trygt. 

Og når du bruker disse menneskene til å fremheve deg selv og hvor vellykket politikken din er får jeg bare lyst til å gråte. Jeg blir så redd for at mangelen på medmenneskelighet i retorikken din gjør noe med oss, vår måte å tenke på, som blir vanskelig å snu. 

Du skrev en post på facebook om at nå må vi roe oss ned og ikke spre unødvendig redsel etter at Trump ble valgt som president. Jeg er faktisk helt uenig med deg, jeg tror vi trenger å bli redde sånn at vi skjønner at vi må handle nå. For i likhet med deg bruker han språket sitt til å så splid mellom mennesker, skape frykt, og å snakke nedsettende om mennesker på flukt. 

Historien har vist gang på gang at en slik dehumanisering av menneskegrupper får fatale konsekvenser, og vi ser det ofte ikke før det er for sent. Ordene dine betyr noe Sylvi, vær du trygg. De resonnerer ut i deler av det norske folk som ikke akkurat er vennlig innstilt til å vise solidaritet og å hjelpe mennesker på flukt, og det får konsekvenser. 

Nok er nok, tiden er inne for å skrive om en kjent bønn: 
Gi meg styrke til å forandre det jeg ikke kan akseptere.
For jeg nekter å akseptere det du står for.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

0
1

Regjeringen forsikrer at norsk forsvars- og utenrikspolitikk er i sin skjønneste orden i en «uforutsigbar» og «komplisert» verden.. Sist ute var tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Adresseavisen 16.10.

0
43