Man kan godt si at fornorskingsprosessen i skolevesenet er et tilbakelagt kapittel, men motstanden mot samisk språk, kultur, forståelse og anerkjennelse står fremdeles sterkt i vårt hverdagssamfunn.

Filmen Sameblod gir oss en viktig påminnelse om et mørkt kapittel i Nordkalottens nære historie. Ulik andre fortellinger påvirker filmen det personlige følelsesregisteret sterkt, og fremprovoserer en fandenivoldsk irritasjon mot mobbing og intoleranse i det samfunnet vi tilhører.

Hadde min mor, besteforeldre, onkler eller tanter i Sandmark levd i dag så hadde vi hatt så mye å spørre om. For det er nettopp det, fornorskningen som dem var en del av var så preget av rasisme at familiehistorien forvitret i takt med deres bannlyste samiskhet. Hva veit jeg egentlig om familien på morssiden? Jo, jeg veit at mor var født i en gamme og hadde totalt åtte søsken. Familien opplevde mye tragedie ved at totalt tre søsken druknet i Blåfjellvatnet. Hun vokste opp i et nydelig område sammen med folk, buskap, flora og fauna i kjernen av Skånlands naturrike. Samtidig veit jeg at det er gjennom bestemor at eiendommen der mor er oppvokst tilhørte nettopp dem. Jeg har lest at eiendommen ble kjøpt av staten og at tippoldefar var meget velstående og hadde over 200 rein. Jeg veit at bestefar, bestemor og i alle fall én av onklene mine var læstadianere. Med andre ord; jeg veit muligens litt mer enn det jeg har skrevet til nå, men ellers aner jeg ingenting.

Vagt fra egen hukommelse kan jeg høre mor snakke samisk med besteforeldre og søsken i Sandmark på sytti og åttitallet. Ikke det at jeg forstod ordene selv, men språket, latteren og den lystige stemningen bevitnet om ektheten i livet dem i mellom. En ekthet jeg aldri opplevd hos mor blant folket nede ved kysten. I artighet har jeg dannet et bilde av treffene mellom mor og søsken som hemmelige stevnemøter hvor hverdagssysler, sladder og hendelser fikk sitt naturlige særpreg gjennom eget morsmål.

Det ville vært særs spennende å vite om samtalen på samisk dem i mellom noensinne handlet om skolehverdagen på Sandmark Skole. For hadde den det så ville samtalen ha inneholdt selve kjernen i fornorskningens innbarka jævelskap, nemlig hets, tvang, vold, rasisme, trusler og nedverdigelse. Hverdagshistoriene fra Sandmark Skole før, under og like etter andre verdenskrig er i all hovedsak blitt borte sammen med datidens elever. I den grad jeg så alvoret i historien da, ville mor nødig blotte seg for negative opplevelser når henne ble spurt om lærerinnen Martha og andre nedlatende krefter på skolen.

Hva er det jeg har hørt om skolehverdagen til mor da? Jo, jeg har hørt at det ble iverksatt daglig hodelussjekk og at eleven som var «rammet» måtte stå i gapestokk for å synliggjøre familiens sanitære ufullkommenhet. Vi har hørt om spanskrør, skjellsord, utålelig språklig påvirkning, mobbing, psykiske og fysiske overgrep, isolasjon og offentlig vanskjøtsel. I den grad det er mulig å resonnere, summere og konkludere vedrørende skolehverdagen til de samiske skolebarna i Sandmark, så er det ikke rart at alkoholisme, elendige levekår, dårlig helse, psykisk plager og lav levealder var typisk for mange av bygdas menn og kvinner i årene etter.

Mange mener det er klokt å legge historien bak seg når samehets og fornorskningen nevnes i særdeleshet. Som om motstanden mot det samiske er helt fraværende. Man kan godt si at fornorskingsprosessen i skolevesenet er et tilbakelagt kapittel, men motstanden mot samisk språk, kultur, forståelse og anerkjennelse står fremdeles sterkt i vårt hverdagssamfunn. Her vil jeg nevne eksempler som samiske navn på veiskilt, samisk språk i skolen, samisk forvaltningsområde, reinbeiteområder, retten til land og vann, anerkjennelse som urfolk, samiske etableringer- og næringsvirksomhet, samisk kulturvirksomhet, samisk i læreplanverket, samisk skikk og samisk sedvane.

I ulike ytringer rettes det ofte sterke angrep på det samiske perspektivet, enten delvis eller helhetlig. Det er ofte de samme personene som fungerer som talerør for kolonistenes mørkebrune krefter. Verktøyet som brukes er løgn, frykt, smisking og direkte uvitenhet. Til forskjell fra politikken hvor spisset retorikk ofte gjenspeiler uenigheter i samfunnsbildet, føles kritikken mot det samiske som et direkte angrep på mitt personlige selvbilde, vår familiære karakter og slektas ettermæle. Jeg føler meg enkelt og greit mobbet, marginalisert og vingeklippet i samehatets kjølvann.

Den mest optimistiske vil kanskje si at det går sakte men sikkert fremover for lokal samiske alminnelighet. Riktignok har Skånland Kommune sendt søknad om innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk og riktignok finnes det ett og annet veiskilt på samisk, men ellers er alminneligheten forbausende fraværende etter mer enn 1000 år med samiskhet i samfunnsbildet. Man kan jo undres hvorfor det er slik? Sannheten er at det må kjempes for hver eneste millimeter med fremskritt. Både politisk, personlig, organisasjons- og yrkesmessig. Det må føres en kamp mot mobbing, underkjennes og likegyldighet. Alt dette må det kjempes for før livet kan nytes for å leve.

Til slutt må jeg nevne den følelsesmessige kampen, nemlig for alle de berørte, sårede og fangede. For det er nemlig ikke mange tiårene siden skolesjefen i Skånland vurderte å sende samisktalende elever til Elvemo Skole for «evneveike». Det er heller ikke mange tiårene siden ligningssjefen i kommunen løp til skogs for kreve inn skatt fra hardtarbeidende samiske næringsaktører. Tenk på mobbingen og alt som har skjedd lenge etter at fornorskingsprosessen var tilsynelatende over og som er risset inn i den enkeltes selvbilde. Det er noe å tenke på.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Ideen om jernbane mellom Finnland og Norge har eksistert i flere tiår. Tornedalsrådet har jobbet med denne ideen gjennom flere år, forstudier ble gjort i 1994 og banen fikk da navnet Nordkalottbanen.

0
23