UT MOT DISKRIMINERING: Samme syting har vi sett om Finnmarkseiendommen. Og selvfølgelig Sametinget, det ufattelige småting for noen flyttsomme reingjeterfamilier, skriver Arnt Ryvold. Bildet er fra Sametingets talerstol.

Kjepphester i urent trav

En sær «debatt» om forskningskompetansen til historie- og arkeologifagene ved UIT har pågått en tid i Nordlys’ spalter.

Kritikerne har ubeskjedent underkjent universitetets historikere og arkeologers forskningsfaglige kompetanse som «en nordnorsk fadese» (Alta-lektor Vegar Einvik Heitmann). Fire forskere har imøtegått kritikken på saklig vis, og selv hverken kan eller trenger jeg å komme dem til unnsetning. For når jeg nå griper tak i saken med mine fifty/fifty leg og lærd, er det fordi debatten egentlig ikke er et vitenskapelig ordskifte, men kretser om en elefant i rommet, vårt lille store urfolk, samene.

For midt i UIT-geografien ligger en liten tue som kritikerne mener at velter lasset til landsdelens akademiske elite. Lille Lyngstuva er blitt anstøts-stenen, tett på styrbord for nordgående over Lyngenfjord-kjeften. De er lynings fordi de mener Lyngstuva, nevnt i Novgorodtraktaten av 1326 om norsk og russisk felles skatteland, isteden ligger på Fiskerhalvøya, 55 km øst av Vardø.

Hvor den ligger, mener kritikerne avgjør hvem som kom først, samene eller «vi», og dermed avgjør hvem som de facto er det egentlige urfolk, de i sameland eller vi i Norges land. Med Lyngstuva plassert på Fiskerhalvøya er samene henvist til østerled og fritar Norge for forvalteransvar, mener de.

Hvem som har rett eller urett i dette tuevelt av et tema, får enhver finne ut av selv. Men det er bemerkelsesverdig at kritikerene ikke har fått med seg at urfolksbegrepet ikke
lenger handler bare om hvem som var først, men også vektlegger urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av rasistisk marginalisering.

Det offensive forsøk på å sende UIT nord og ned, bringer meg til mitt eget ærende, å forsøke å fatte hvor ufattelig stabeisete noen menneske(flokker) kan være. Når de først har bestemt seg for noe de inderlig tror på eller vil skal være sånn og ikke slik.

Eksemplene er mange, jeg skal nevne flere, og mitt første treff er nettopp samehaterne. I en årrekke nå har de travet og travet rundt det uverdige folket som ufattelig får ufortjente fordeler i sammenligning med herrefolket nordmenn som de eneste verdige.

Vi har sett og hørt dem også i Tromsø; om samene virkelig skal innrømmes noe så idiotisk! som egne informasjonsskilter på samisk, her i vår nyslåtte turistmagnet for folk fra hele verden.

Samme syting har vi sett om Finnmarkseiendommen. Og selvfølgelig Sametinget, det ufattelige småting for noen flyttsomme reingjeterfamilier. Nye bokstaver har også dukket opp i vår midte, EDL, grupperingen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. Naive meg, som en gang trodde diskriminering av samer var noe vi drev med før. Grunnfenomenet er fiks ferdige og urikkelige standpunkter, også kalt kjepphester.

De er flokkvis utbredt over hele verden og domineres gjerne av ur-paradokset overbevisningens klippefaste tro, den som uten å kunne bevises likevel avføder skråsikkerhet.

De snur gjerne flertallets oppfatninger opp ned og oppviser åpen fornektelse av fakta, som nynazismens avvisning av Holocaust. Eller ferskere forekomster som dagens klimafornektere. Samt tidens Trumpologi som feiker fakta og trumfer forskning og anerkjent folkevett. De klumper seg gjerne sammen i grupper, pamfletter, politiske partier og militær orden.

Dette blindebukke tunellsyn preger også våre misjonerende verdensreligioner, kristendom og islam, med monopol på retteste tro, gjerne i kombinasjon med politisk erkekonservatisme, som i USA eller norske MIF. I dette halvlys trives også styringsformen diktatur og korrupsjon.

Selv fikk jeg lært en lekse gjennom et engasjemet for palestinernes sak på Vestbredden i Israel, landet som stadig utropes som fyrtårn og «midt-østens eneste demokrati». Det er demokratiet sitt, det! som okkuperer landet til de som var der før og fratar dem rettssikkerhet og menneskerettigheter alle har krav på. Hevder du det, får du øyeblikkelig ditt automatiske stempel «antisemitt!».

Og det like øyeblikkelige «argument» at Israel har rett til å forsvare seg. Selvsagt har de det. Men dette supermilitære halvdemokratiet, under USAs vernemakt, drepte nettopp et snes ubevæpna demonstranter på Gazastripen. For kjepphester er angrep det beste forsvar.

Selvsagt er klare, selvstendige meninger bra. Meningsbryting er sunt, men bare hvis den respekterer anerkjent kunnskap, menneskerettigheter og realdemokratiske prinsipper i åpen dialog med andre.

Min egen uro for tidens økende forekomst av kjepphester er at de trives så godt i selskap med et annet dyrebilde de gjerne opptrer i flokk med og ivrig tuter med: «De ulver som er ute».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse