Vi er bekymret for utviklingen av to parallelle virkelighetsbeskrivelser, og hvor russiske nyhetskilder er i ferd med å bli en fjøslykt i sommernatta for alle som av ulike grunner og med ulik grad av intensitet har sett seg lei på vestlig arroganse. Det skjer parallelt med at både tonen og etterretteligheten i den internasjonale dekningen av Russland har nådd et nokså frynsete nivå.

Det er ingen politiske bevegelser eller interesseorganisasjoner som med hånden på hjertet kan nekte for at de ikke bærer på sine klisjeer - fredsbevegelsen inkludert. Klisjeene er uinteressante når de blir gjentatt til det absurde - de blir enkle å ignorere. Men samtidig er de merkelig effektive, fordi både de og svarene på dem har en tendens til å bli hvileputer. I et ordskifte om for eksempel den norske Russlanddebatten får vi titt og ofte kritikk både fra venstre og høyre hold. Man kan alltid forsøke å svare bedre på dem. Her er fire forsøk - på innvendinger som vi støter på fra høyresiden.  

Vi er så små, så det er ingenting Norge kan gjøre fra eller til uansett”

Vi er et lite land, men det er desto viktigere at vi er på vakt når vi i mindre grad enn tidligere forsøker å føre en selvstendig politikk overfor Russland. Gagner det egentlig vestens interesser at Norge, som medlem av NATO og nabo av Russland, ikke forsøker å bruke sin rolle som en naturlig mellommann mer aktivt? Både vestmaktene og Russland har tidligere levd godt med at et lite og fredelig land har kunnet fungere i denne posisjonen. At gradestokken i forholdet kryper ned mot nullpunktet bør bekymre oss. Vi ender opp i en mer utsatt posisjon enn vi var i utgangspunktet, og vesten mister et potensielt nyttig verktøy for å vri utviklingen i en annen retning.

Gagner det egentlig Norges interesser at vi velger denne veien? De som er for å følge NATO-linja til punkt og prikke, og som på toppen av alt mener at de siste årenes utvikling er helt i tråd med politikken vi tidligere har ført på området, vil mene det. De vil også kanskje godta regjeringens forsikringer om at forholdet tross alt er ganske normalt - at det fremdeles fungerer på de områdene der et bilateralt samarbeid mellom Russland og Norge er viktig. Men vi vet også at kontaktflatene har skrumpet inn, at handelen har stupt blant annet som følge av dette og at det gjør seg gjeldende på bakkeplan i Nord-Norge blant annet gjennom at arbeidsplasser forsvinner.

Mest av alt etterlyser vi en tone fra den norske regjeringen og andre støttespillere for denne politikken som erkjenner at det tross alt ikke er mulig å få i pose og sekk. Vi velger bort noe ved å følge denne linjen. Selvsagt gjør vi det, og det bør, i likhet med den sikkerhetspolitiske situasjonen, og de politiske realitetene i Russland, være med på å danne grunnlag for diskusjonen.

Vi har kanskje en ensidig fremstilling av Russland i norske medier, men Russlands fremstilling av vesten er mye verre.”

Vel, begge deler er grunn til bekymring. Og det er ikke slik at absolutt alle påminnelser om at den norske eller den vestlige Russlandsekningen noen ganger holder et labert nivå kan tas til inntekt for en pro-russisk, fordreid fremstilling av virkeligheten.

Vi er bekymret for utviklingen av to parallelle virkelighetsbeskrivelser, og hvor russiske nyhetskilder er i ferd med å bli en fjøslykt i sommernatta for alle som av ulike grunner og med ulik grad av intensitet har sett seg lei på vestlig arroganse. Det skjer parallelt med at både tonen og etterretteligheten i den internasjonale dekningen av Russland har nådd et nokså frynsete nivå. I etterkant av Trumps valgseier har man for eksempel sett at helt legitime bekymringer for båndene mellom sentrale Trump-allierte og russiske myndigheter en rekke ganger er blitt et springbrett inn i mer spekulativ og alarmistisk journalistikk som har munnet ut i ingenting. I siste utgave av Rolling Stone skriver politisk redaktør Matt Taibbi - som selv var journalist i Russland i mange år, og som har bedrevet kritisk journalistikk derfra - at denne overopphetningen på mange måter kan sees på som demokratenes konkurrerende “realityshow” til Trumps krumspring. De deler ikke verdenssyn - men i altfor stor grad har de endt opp med å dele framstillingsmetode, videreformidling av spekulasjoner og så videre.  

Og det er også med på å hule ut tilliten til medier. Å forsvare denne risikable praksisen med at den i det minste ikke holder nivået til regimediktert journalistikk fra Russland er egentlig totalt irrelevant - og det spiller på akkurat den samme mekanismen som gjør at folk kan finne på å bli Putin-fans utifra en tanke om at den vestlige arrogansen eller dobbeltmoralen simpelthen gir dem rett til å overreagere.

Det er den russiske ekspansjonismen som forklarer behovet for økt avskrekking.”

Selv om man mener at Russlands handlinger er folkerettsstridige, er man nødt til å spørre seg om avskrekkings- og sanksjonspolitikken faktisk fungerer - og om ikke Norge burde jobbe for mer avspenning isteden. Til nå har resultatet av sanksjonspolitikken vært høyst tvilsom. Reaksjonære krefter i russisk politikk og samfunnsliv er blitt styrket, ikke svekket av den. Det bør informere måten Norge forholder seg til den på - og det bør inspirere til å bruke det armslaget vi kunne hatt til å se på andre veier ut.    

Det er mange som bruker slutten av 30-tallet og appeasementpolitikken overfor Hitler som argument for at vi skal forholde oss veldig avskrekkende og offensive opp mot Putin. Som om vi lever i 1938 og ikke i 2017. Det var en helt annen alliansekonstellasjon på 30-tallet enn det det er i dag. Ønsket om å sette et likhetstegn mellom Putin/Trump og fascisme er skjødesløst.

Maktforholdet er også annerledes. Som NUPI-forsker Sverre Lodgaard har påpekt, er Russlands forsvarsbudsjett, selv etter en jevn økning de siste 10 årene, fortsatt bare på 12 % av USAs og 8 % av NATOs samlede. Det var før opprustningen i tråd med NATOs nye mål om 2 % av BNP til forsvar. Det er altså en himmelvid forskjell på de faktiske styrkeforholdene, noe både NATOs og Russlands ledelse er fullstendig klare over.

Faren for en storkrig mellom stormaktene er også betydelig mindre i dag på grunn av generell aversjon i folket mot krig. Snubletrådene vi setter opp kan bidra til å skape en situasjon som ellers ikke hadde skjedd. Det finnes flere kritiske tidspunkter i verdenshitorien enn 1938.

Makt er det eneste språket Russland forstår.”

Dette er en verdiløs og farlig klisjé, og den stemmer simpelthen ikke med den norske erfaringen. Vi har alltid hatt en fredelig grense opp mot Russland, og begge landene har vært avhengig av at man også snakker andre språk enn maktens. Det kan vi ikke slutte med. Vi kan ikke være naive - det er sant at Russland er et brutalt regime og at den innenrikspolitiske utviklingen går i feil retning, også sett med norske øyne - i Dagbladet har for eksempel forsker Iver B. Neumann spekulert om den russiske ambassadørens krasse brev ikke var et tegn på at bilaterale forhold som Barentssamarbeidet rett og slett ikke lenger passer inn i Putins verdensbilde, og at Russland etter hvert ser seg tjent med et mer sentralisert forhold til Norge på utenriksområdet. Med andre ord et syn der Norge utvetydig er en del av NATO-blokken. Norge bør prøve å motvirke dette. Det er en formidabel oppgave, og det vil sikkert på mange måter være enklere - eller tydeligere - å følge linjen vi holder nå og samtidig late som om de bilaterale samarbeidene ikke forvitrer. Men det stemmer ikke med virkeligheten, og i virkeligheten er det som står på spill både for stort og viktig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Nok en gang legger Nordlys sammen 2+2 og får 5. Avisas spekulasjoner til tross, regjeringen har ingen planer om å endre den norske basepolitikken.

1
56