SAMISKE KOMMUNER: Hva får regjeringens kommunereform å si for de samiske kommunene i Norge? Her hilser statsminister Erna Solberg på ekteparet John og Anne Nystad og datteren Ma‡ret Anne før en tur i en samisk elvebåt på elva Karasjohka sommeren 2015 Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Kommunereformen - det samiske perspektivet

Hva kan ny kommunestruktur i Norge bety for den samiske befolkningen? Ordføreren i Kautokeino er bekymret.

Kommunereformen og dens mindre omtalte halvbror, inntektssystemet, fremstår som et tohodet troll som kan utgjøre en direkte trussel for levedyktige lokalsamfunn

Selv om både regionale og sentrale politikere har signalisert sin forståelse for at nordnorske kommuner av geografiske hensyn neppe trenger å være de første til å hoppe til køys med nabokommunen, er det likevel med bekymring at jeg som ordfører tar fatt på siste fase av kommunereformen.

Hvordan kan kommunene ta hensyn til samiske interesser i arbeidet med kommunereformen? Hva kan ny kommunestruktur bety for den samiske befolkningen? Dette var noen av spørsmålene Sametinget stillte seg når de inviterte oss kommuner til seminar i Tromsø 7. – 8. april. Jeg vil takke Sametinget for initiativet, for det var på høy tid vi fikk en saklig og faktaorientert debatt om hva kommunereformen (og ikke minst det nye inntektssystemet) kan gi av konsekvenser for distriktene og særlig samisk språk og kultur.

Norske myndigheter har sammenlignet med våre naboer i Finland og Sverige historisk ført en proaktiv distriktspolitikk der idealene om et sterkt felleskap frem til nå har trumfet ensidig fokus på kostnadseffektivitet og sentralisering. Der våre naboland har gjort kommuner til län og län til regioner har norske myndigheter holdt fast ved en desentralisert samfunnsstruktur som sikrer nærhet mellom beslutningstaker og innbygger og ikke minst en struktur som sikrer aktivitet og bosetting i distriktene. Ulikheter til tross er vi som samiske kommuner knyttet til de samme naturlovene som alle andre, kanskje sterkere enn norske kommuner, for uten sterke samiske kommuner og proaktiv distriktspolitikk ville det sannsynligvis sett mørkere ut for samisk språk og levedyktige samiske lokalsamfunn.

Selv om både regionale og sentrale politikere har signalisert sin forståelse for at nordnorske kommuner av geografiske og språklige/kulturelle hensyn neppe trenger å være de første til å hoppe til køys med nabokommunen, er det likevel med bekymring at jeg som ordfører fremmer kommunereformen for kommunestyret i Kautokeino 16. juni 2016. Selv om «nabopraten» gjennom to ulike utredninger konkluderer med at Kautokeino bør forbli som egen kommune og vi har en tverrpolitisk enighet om det samme, kommer det samtidig kuttsignaler gjennom det foreslåtte nye inntektssystemet som vil kunne tvinge oss til sammenslåing og med det trosse våre lokaldemokratiske standpunkt og faglige utredninger. Våre utredninger viser at inntektssystemet vil kunne medføre millionkutt i rammeoverføringer til kommunen, noe som følgelig vil svekke vår evne til å tilby lovpålagte tjenester til innbyggere, opprettholde gode barnehager, skoler og helsetjenester og ikke minst vil det kunne svekke kommunens evne til å drive med samfunnsutvikling. Kommunereformen og dens mindre omtalte halvbror, inntektssystemet, fremstår dermed som et tohodet troll som kan utgjøre en direkte trussel for levedyktige lokalsamfunn, for vår del levedyktige samiske lokalsamfunn, gjennom en kraftig nedbygging av distriktene og i verste fall tvinge oss til kommunesammenslåing. Dette bekymrer meg som ordfører, og det bekymrer meg at Sametinget som vårt felles talerør har blitt avvist av regjeringen når man har bedt om konsultasjoner om dette.

I min kommune står det til enhver tid rundt 100 barnehagebarn i sandkassene, 369 grunnskoleelever i klasserommene hvorav 330 har samisk som 1. språk, 39 samisk som 2. språk og 32 elever mottar samisk gjennom fjernundervisning. I tillegg er det et hundretalls elever i videregående opplæring og tilsvarende antall studenter innen høyere utdanning i Kautokeino, elever og studenter som opparbeider seg verdifull studie- og/eller fagkompetanse samtidig som de innehar unik kompetanse innen samisk språk og kultur. Som enhver arbeidsgiver er vi alltid på jakt etter de best kvalifiserte hoder og hender til å betjene innbyggerne våre, men for en samisk kommune som Kautokeino er det i tillegg sentralt at vedkommende behersker samisk. Dette følger av både språkpolitiske vedtak gjort av kommunestyret, slik som kst-vedtak av 10.03.16 der vi gikk inn for å tilby gratis samiskkurs til fremtidig nyansatte som ikke behersker det fra før, men også som følge av reelle behov for samiskkyndig personell særlig innen barnehage, skole, barnevern og helse. Med stadig flere lovpålegg om samisk språk- og kulturkompetanse i kommunal tjenesteyting kjenner vi en sterk konkurranse med andre kommuner om å rekruttere disse personene til våre stillinger. Tross våre økonomiske bonuser for samiskspråklige sykepleiere og leger er det ingen selvfølge at de vil velge å jobbe i et kommunalt sykehjem fremfor et større sykehusmiljø. Til tider kan det derfor føles urettferdig at norske bykommuner rekrutterer en stor andel av sine samiskspråklige barnehageansatte, lærere og helsearbeidere fra samiske kjerneområder som Kautokeino – uten at det gjøres grep for å sikre samisk språk- og kulturinnlæring i barnehager og skoler andre steder i Norge.

Torsdag 7.5.16 la leder i regjeringens samiske språkutvalg, Bård Magne Pedersen, frem utvalgets delrapport der utvalget har gjennomgått dagens rammeverk for samisk språk. I denne rapporten kategoriseres kommuner som Kautokeino og Karasjok som språkbevaringskommuner, og bykommuner som Alta og Tromsø som språkvitaliseringskommuner. Jeg velger å se positivt på det å bli kategorisert som en «bevaringskommune» under forutsetning at utvalget ikke ønsker å gjøre de kjernesamiske kommunene om til museer mens institusjonsutviklingen skal skje i «vitaliseringskommunene». Skal det samiske samfunnet, og særlig språkarbeidet, lykkes i fremtiden er vi avhengig av sterke samiske fyrtårn som Kautokeino og Karasjok. Beviset på det finner man gjerne i listene over ansatte til samiske barnehager og skoler i bykommuner som Alta, Tromsø og Oslo. En stor andel av denne språkkompetansen kommer nemlig fra Kautokeino og Karasjok.

Jeg vil avslutningsvis hilse velkommen forslag som den fra Samenes Folkeforbund om å innføre samisk som et obligatorisk skolefag for alle (NRK Sápmi 4.5.16). Jeg tror vi før eller siden må komme dit at den praktiske utviklingen av samisk språk blir et nasjonalt ansvar utover festtalene, og ikke noe man kun forventer en håndfull kommuner skal bære ansvaret for. Forslaget er ikke fremmed for Arbeiderpartiets Helga Pedersen (NRK Sápmi 6.2.12), og også undertegnede har under Arbeiderpartiets landsmøtet i 2009 fremmet det samme. Dette er for øvrig også noe FN’s tidligere spesialrådgiver for urfolkssaker, James Anaya, anbefalte som ett av sine mange tiltak for styrke samisk språk for fremtiden. Nå gjenstår det å se hva regjeringen vil gjøre for å ta samiske kommuner og det samiske språkets fremtid på alvor.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer