Etter partileder Trine Skei Grandes pressekonferanse på lørdag var det julebord, sa hun. Jeg ble gående fram og tilbake over stuegolvet hjemme og tenke på hvem de danset med der. Inne i hodet mitt kvernet låten «Lei av å bli lurt», skriver Arne-Wilhelm Theodorsen. Foto: Mona Lindseth, Venstre

Kongressen danser – men hvem danser de så med?

Det verste med det som har skjedd nå, etter mitt syn, er derfor den «dobbeltkommunikasjonen» som partiledelsen har bedrevet ovenfor andre tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere i denne saken.

«Arne-Wilhelm; du er jo med i Venstre, men du er jo ikke bare med i Venstre! Du er jo samfunnsengasjert og tar del i arbeid og aktivitet utenom politikken også; spesielt når det gjelder innvandring og integrering, kultur, miljø- og klima, sosial rettferdighet m.m. Hvordan i alle dager kan du forsvare Venstres politiske krumspring samtidig som du er levende engasjert i disse spørsmålene?»  Det er ikke fritt for at jeg i løpet av helga har fått vennlige, men kritiske kommentarer, etter Venstres vedtak om å gå i regjeringsforhandlinger med Høyre og FrP.

Og for å svare direkte; jeg forstår hvorfor vedtaket er blitt som det er blitt, men jeg kan ikke forsvare det. Absolutt ikke.

Jeg synes det er uheldig at partiet, i sin jakt på makt som alle snakker om, er villig til å gå i samarbeid med det partiet som på de fleste områder ligger lengst vekk fra Venstres ideologi, verdigrunnlag og politiske standpunkter. Når man nå snakker om at man ved å gå inn i regjeringa for å redusere dette partiets innflytelse på viktige områder og å bringe mer raushet, liberalitet og framtidstro inn i politikken, er jeg ut fra partienes størrelse redd for at det fort kan bli «musa som brølte før ho blei spist». I beste fall kan man kanskje vinne noen viktige enkeltsaker, men tape i det langsiktige perspektivet.   Og når noen sier det er viktig å gå inn i regjeringssamarbeid for å svekke FrP, vil jeg si at det er nå fan til samarbeid (for å bruke et sterkt uttrykk) dersom det skal være utgangspunktet. Det skal jo være samarbeid og ikke krig? Da er det det bedre å foreta kampen uten slikt samarbeid, etter mitt syn.   

Jeg ønsker ikke å styrke FrP, hverken når det gjelder ideologi, gjennomføring i politiske saker eller i velgeroppslutning. Snarere tvert imot; jeg ønsker at partiet ikke skal ha den innflytelse det har i norsk politikk. Dette sier jeg ikke fordi jeg synes de er «ond og dum» eller at de er dårligere mennesker enn meg – for det er de absolutt ikke -  men jeg sier det fordi jeg er grunnleggende uenig med partiet og ønsker å ta deres politikk på alvor.

Jeg aksepterer sjølsagt at det kan være ulike syn på dette, spesielt i et politisk parti som Venstre, og jeg har full respekt for at andre i partiet ser dette på en helt annen måte og ønsker å gå inn i regjeringssamarbeid for å fremme Venstres saker og syn ikke bare på Stortinget, men også i regjering.

Det jeg derimot har langt vanskeligere med å akseptere, er måten Venstre-ledelsen har kommunisert sin samarbeidsstrategi. På landsmøtet før valget ble det fattet et (enstemmig?)  vedtak om gå for deltakelse i ei borgerlig regjering. Jeg var ikke tilstede i Landsmøtet, men er fra flere deltakere blitt meddelt at en underliggende premiss for dette var at man ikke skulle si noe om hvilke andre partier som kunne delta i dette. Det  var mange som oppfattet at samarbeid med FrP var uaktuelt, sjøl om ikke det framkom i vedtaket.

I valgkampen ble denne samarbeidsstrategien kommunisert på en måte som gjorde at svært mange oppfattet at regjeringssamarbeid hvor FrP inngikk, var uaktuelt. Til og med partilederen uttalte i et intervju like før valget at de som hevda at Venstre ville inn i regjering med FrP, drev en demobiliseringskampanje (meget sterkt utsagn, etter mitt syn). Riktignok uttalte hun også at man ikke kunne stille noe ultimatum om dette, men dette framkom omtrent like tydelig som det som står med små skrift når «kataloghaier» prøver å selge oppføringer i diverse trykksaker eller databaser. 

Det var derfor mange som oppfattet dette som et hovedbudskap i valgkampen, og dette ble framhevet med kraft og styrke av mange valgkamparbeidere. Så vidt jeg vet var det ingen – hverken i ledelsen eller på grasrota - som framhevet samarbeid med FrP som en mulighet.

(Vel; rett skal være rett: rett før Landsmøtet uttalte stortingsrepresentanten Abid Raja at et samarbeid med FrP også kunne være aktuelt. Hans utspill ble raskt imøtegått av ledelsen og lagt i ei skuff. Seinere hørte vi ikke mer om det. )

Det verste med det som har skjedd nå, etter mitt syn, er derfor den «dobbeltkommunikasjonen» som partiledelsen har bedrevet ovenfor andre tillitsvalgte og valgkampmedarbeidere i denne saken.  Det kan se ut som de har sagt en ting, men ment noe annet. Noen av de som sitter med svarteper i dette spillet er alle de valgkamparbeidere som nærmest har forsikret potensielle velgere at det som nå skjer, ikke ville skje. For å si det sterkt så er det mange som føler seg regelrett lurt til å lure potensielle velgere.

En av veteranene i partiet sier det slik: «Men å gå i regjering basert på eit valresultat som berre kunne bli mulig ved å love tilstrekkeleg mange at ein slett ikkje ville gå i regjering med Frp, er under dei standardane eg ønsker å leve etter som samfunnsengasjert menneske.» Tydeligere kan det ikke sies.

Jeg er sterkt uenig i vurderingene som ligger til grunn for at man går inn for regjeringsforhandlinger. Jeg er imidlertid ikke bare uenig i kommunikasjonsstrategien som ledelsen har brukt i denne saken; det er etter mitt syn under den standarden som prosesser i et sosialliberalt parti burde følge.

Akkurat nå har jeg derfor svært lav tillit til partiledelsen og  flertallet i Venstres landsstyre (det var heldigvis nokså mange som stemte mot regjeringsinntreden). Jeg synes partiets ideologi og politiske program passer meg godt (med unntak av noen få saker), sjøl om ikke ledelsen er «my favorite cup of tea» akkurat nå.  Våre regionale representanter, derimot, har gjort en formidabel innsats for å fremme et konstruktivt alternativ til regjeringsdeltakelse. Jeg har full tillit til disse og er viss på at vi samlet vil være et pålitelig alternativ for mennesker med ei sosial og liberal grunnholdning .

Jeg kjenne flere gode venstremedlemmer og ressurspersoner i partiet som har enten har eller kommer til å melde seg ut av partiet. Jeg respekterer deres valg til fulle. Jeg vil imidlertid ikke melde meg ut;  så lett vil jeg ikke gjøre det  for partiledelsen. De skal få slite med mine kritiske – men forhåpentlig også konstruktive - innvendinger  i tida framover.  Så får vi se om jeg gjennom mitt beskjedne virke i partiet kan overbevise andre om at Venstre er et parti til å stole på i tida framover. Lett blir det ikke.

Etter partilederens pressekonferanse på lørdag var det julebord, sa hun. Jeg ble gående fram og tilbake over stuegolvet hjemme og tenke på hvem de danset med der. Inne i hodet mitt kvernet låten «Lei av å bli lurt».

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer