Metoo-kampanjen har lyktes med å spre bevissthet omkring grensesetting, og har hjulpet oss til å dra opp tydeligere linjer for hva som er akseptabel adferd og ikke. Samtidig omtales kvinnenen som sier fra som hårsåre og krenkbare, skriver Eva Sandersen Aronsen. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Krenkelsens år 2017 – eller?

Ved å betegne hele grupper som hårsåre, fjerner vi oss selv fra ansvaret for å ta et oppgjør med våre handlinger.

I overgangen til det nye året, må det være betimelig å evaluere det foregående. Et helt år er en relativt lang tidsperiode i et menneskeliv, og det kan skje mye både personlig og politisk i løpet av tolv måneder. En gjenganger i 2017 ble at en rekke saker seilte opp på dagsorden og resulterte i enorm blest, flere av dem med utgangspunkt i at grupper i samfunnet opplevde at de ble overkjørt. Slik har også begreper som krenkelsens tid og krenorama fått fotfeste, og jeg skal imøtegå disse i dette innlegget.

Begrepet ”å krenke” blir av flere brukt som synonym til å ydmyke eller å fornærme. De fleste skjønner at en krenkelse oppleves negativt for den det gjelder, og de fleste vil i det daglige forsøke å unngå å fremkalle slike følelser hos sine medmennesker. Det skjer likevel et skifte når vi snakker om krenkelser på et større nivå. I stedet for å følge samme tankegang, og å unngå å fremkalle disse følelsene hos andre, omtales større grupper av mennesker som ”krenkbare” eller ”hårsåre”.

Ved å betegne hele grupper som hårsåre, fjerner vi oss selv fra ansvaret for å ta et oppgjør med våre handlinger. Det blir tvert i mot allment akseptert at siden den krenkede gruppa er overfølsom, burde resten av oss fortsette å uttale og oppføre oss like uhemmet som før. Begrepet ”å krenke” blir innholdsløst. At begrepet er sidestilt med å være ”fornærmet”, bidrar dessuten til assosiasjoner til tynn hud og manglende selvironi. På denne måten ufarliggjøres alle ytringer og handlinger som kunne tenkes å fremkalle slike opplevelser hos mottakeren.

Et tydelig eksempel på dette, var da finansministeren ikledde seg en etterlikning av et urfolks klesdrakt. Den norske majoritet så da virkelig ikke noe poeng i at noen lot seg ”krenke” av et uskyldig kostyme, selv om flere fremtredende minoritetspersoner ga tydelig beskjed om sine følelser omkring dette. Ettersom flere av de som reagerte var samer, var dette selvsagt en ypperlig anledning til å stemple hele denne gruppa som hårsåre. Dermed kunne en fortsette sitt sedvanlige liv, uten å gå i seg selv og spørre seg hvorfor noe så tilsynelatende uskyldig kunne vekke et så stort engasjement.

Det samme er dessverre i ferd med å skje med MeToo-kampanjen. I løpet av høsten har vi blitt konfrontert med nok av eksempler på seksuell trakassering. Det dreier seg i mange tilfeller om menn i maktposisjoner, som utnytter rollen sin til å utøve adferd som ikke tåler medias søkelys. Kampanjen har lyktes med å spre bevissthet omkring grensesetting, og har hjulpet oss til å dra opp tydeligere linjer for hva som er akseptabel adferd og ikke. Samtidig har kampanjen, etter hvert som den har blitt mer langtekkelig og omfattende, resultert i samme dreining i samfunnsdebatten. Kvinnene som sier fra omtales som hårsåre og krenkbare. Igjen dominerer negative karakteristikker av gruppa som sier i fra, og selvransakelse er vanskelig å spore.

Generelt mener jeg at man skal være forsiktig med å ta parti med den som blir anklaget for å ha krenket. Det er som oftest en grunn til at mennesker opplever at de blir tråkket på, og om en ikke forstår hvorfor, kan det hjelpe å stille seg spørrende snarere enn dømmende til dette. Vi har alle mye å lære av hverandre, og vi tilhører alle ulike grupperinger. Det er ganske enkelt fordi vi identifiserer oss med ulike kjønn, legninger, aldersgrupper, etnisiteter, hudfarger og så videre. Ettersom jeg umulig kan tilhøre alle grupperinger selv, kan jeg heller ikke uttale meg om deres hverdag eller opplevelse av noe, uten å ha vist den minste grad av interesse for å forstå dem. 

Selv om jeg oppfordrer til hensyntagen, er det ikke sterkere sensurering av ytringer jeg etterspør. Det er forskjell på jus og moral, og det burde det også være. Lovverket skal hindre oss i å gjøre grove overtramp, mens vårt moralske kompass skal hindre oss i å såre medmennesker unødig. Det er i denne overgangen at komedie, og da spesielt satire, havner i en særegen kategori. Satire er laget for å kritisere samfunnet, og jeg mener under ingen omstendighet at en slik rett skal være innskrenket. Det eneste jeg etterspør, er at en er bevisst hvilken vei en sparker. Ukritiske og uhemmede spark nedover, er sjelden hverken treffsikker eller god satire.

De fleste mennesker forstår forskjellen på erting og mobbing uten at det krever en kognitiv øvelse av en annen verden. Én småfrekk kommentar i ny og ne, i en ellers likeverdig relasjon, er det ingen som vil kalle mobbing. Det er når denne ertingen blir systematisk og gjentakende, at alle skjønner at en står ovenfor noe annet, nemlig mobbing. Det samme gjelder i samfunnet forøvrig. En og annen sleip vits om urfolk eller en og annen uskikket mann gir ikke de store oppslagene. Disse sakene springer ut fra noe mye større.

Vi mennesker må lære oss å gjenkjenne strukturer i samfunnet som omgir oss, og se når det er disse strukturene som holder grupper nede. Nedsettende syn på eksempelvis urfolk og kvinner, er ikke tilfeldige engangstilfeller. I begge tilfeller må en se at handlinger og uttalelser føyer seg inn i et mønster, i en historie som ikke har oppstått over natta. Det er derfor historiefaget er essensielt for å forstå verden, og det er derfor historieløshet skinner gjennom i enhver setting hvor det motsatte er påkrevd.

Vi må kort og godt se at våre holdninger og handlinger føyer seg inn i et større bilde og en lengre historie, og vi må velge hvilken side av historien vi vil stille oss på. Det er på tide å forkaste begreper som krenkorama og hårsårhet, og gå i oss selv. At disse sakene kommer opp er ikke et tegn på at vi er blitt hårsåre, men et tegn på at vi er på vei videre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!