Ifølge Næringsforeningens næringspolitiske undersøkelse ønsker et overveldende flertall seg færre kommuner og fylker.

Kretsmesterskapenes landsdel eller en samlet enhet?

Det blåser en frisk kommune- og regionreformvind over landet. For de aktørene i Nord-Norge som har store vinnerambisjoner i kretsmesterskapene, er dette som rene fønvinden å regne.

Vi kan like det eller ikke, men andre regioner har de samme forventningene og kravene knyttet til seg.

Vi håper imidlertid at landsdelen kan samle seg om reformløsninger som gjør at både landsdelen, næringslivet og andre som konkurrerer om ressurser og markeder utenfor landsdelen, faktisk er i stand til å gjøre det.
Den nordnorske reformdebatten lover imidlertid ikke godt; vi begeistres tilsynelatende mer av å konkurrere mot, og beseire våre nabobyer, kommuner og fylker, enn å stå sterkt sammen. Da taper vi også i den store kampen nasjonalt.

I desember 2016 gjennomførte Næringsforeningen i Tromsøregionen en større næringspolitisk undersøkelse sammen med våre søsterforeninger i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Oslo. Et av temaene i denne undersøkelsen var kommune- og regionreformen.

I disse spørsmålene er næringslivet i Tromsøregionen helt på linje med næringslivet i de største byregionene i landet, og i tråd med andre næringslivsundersøkelser om kommune- og regionreformen. 92% av bedriftene ønsker seg færre kommuner enn i dag. 80% mener at dette også bør gjelde egen kommune. I tillegg ønsker 76% av respondentene i Tromsøregionen, som er rimelig på snittet for de andre byregionenes vedkommende, at antallet fylker bør reduseres. Vi skal ikke fortolke disse svarene som noe annet enn det de er – nemlig en indikasjon på at kommune- og fylkesgrenser setter begrensinger på effektiviteten, samarbeidet og utviklingen i næringslivet – også i nord.

Under Agenda Nord-Norge i Alta i november i fjor ble tankesmiene Civita og Agenda, samt kompetansebedriften Salt bedt om å tegne sitt veikart for Nord-Norge inn i framtiden. De var enige om én ting, nemlig at Nord-Norge må bli en felles region. Oppfordringen er kort og godt at hvis vi skal få gjennomslag for våre interesser, så må vi stå samlet og prioritere de tingene som er viktig for landsdelen.

Utad betraktes vi som en enhet, og det er en forventning om at vi snakker med en stemme. Vi kan like det eller ikke, men andre regioner har de samme forventningene og kravene knyttet til seg. Vi kan også hudflette sentrale politikeres tilsynelatende mangel på kunnskap om, eller forståelse for, de store avstandene og de kulturelle forskjellene som vi har her i nord. Det er svært lite trolig at vi når frem med slike betraktninger, og hvis vi skal fortsette å dyrke disse forbannelsene, vil store summer til infrastrukturprosjekter, samferdsel, næringsutvikling, investeringer etc. havne helt andre steder enn i nord. Dette er områder som er spesielt viktig for næringslivet, og der manglende investeringer vil virke svært negativt inn hvis de uteblir. 

Onsdag i forrige uke ble det klart at de tre nordligste fylkeskommunene er historie, hvert fall slik vi kjenner dem i dag. I stedet for å ta rev i seilene, og gå for en stor og betydningsfull region, kaster nå sterke krefter seg inn i debatten og taler varmt for to regioner, med flytende grensealternativer. To nordnorske regioner vil ikke endre dagens bilde nevneverdig. Vår påstand er at det ikke blir kraft nok i noen av dem. Det viktigste, i alle fall for noen av regiondebattantene, er å unngå at Tromsø blir et ytterligere styrket maktsentrum.

Det finnes enkle og gode svar på dette, som også parkerer nye og ødeleggende lokaliseringsdebatter: Legg hovedadministrasjonen for en nordnorsk storregion midt i «smørøyet» – til Narvik og/eller Harstad. Disse byene har mer behov for slike instanser enn Tromsø og Bodø, som allerede er godt besatt med offentlige arbeidsplasser. I tillegg er dannelsen av en storregion mye viktigere, enn hva enkeltbyer er redd for å miste av ære, berømmelse og selvtillit. 

Vi kan gjerne belemre regjeringen for å en dårlig strukturert kommune- og regionreformprosess. Gjennom lokale folkeavstemninger skulle folket velge sine ståsteder. Men, hva var det vi skulle stemme over? Staus quo, eller noe helt ukjent? Når folk ikke vet hva de stemmer over, blir utfallet som det har blitt: Status quo, tror man.

Hadde regjeringen begynt prosessen med tydelig å beskrive hvilken makt og myndighet som skulle desentraliseres til kommuner og regionale folkevalgte organ, og hadde de i tillegg kunne si noe om de økonomiske konsekvensene for enkeltkommuner av ikke å fusjonere med noen av nabokommunene, ville mange av utfordringene vært løst, og vi hadde fått en langt mer konstruktiv og vellykket debatt.
Nå overlater regjerningen ansvaret for å lande regioninndelingen i nord, til tre mer eller mindre Ap-styrte fylkeskommuner. Dermed har også det politiske valgkampspillet gjort sin inntreden i den nordnorske regiondebatten.

Vår påstand er at regjeringen viser en stor grad av unnvikelse, ved ikke å gjøre den jobben de er valgt til: Ta overordnede politiske beslutninger. Forsøket på å overlate ansvaret, og skylden hvis ting mislykkes, til sine politiske motstandere, holder ikke vann – i hvert fall ikke i et valgår.

En annen skepsis som må hanskes med, er byer, tettsteders og regioners skepsis til hverandre. I Nord-Norge har vi en klassisk, men også medieskapt, regional tilspissing, som man kun kan spekulere i rasjonaliteten bak. Påstander om fiendtlige konspirasjoner og strategier ligger tilsynelatende bak mange av uttalelse – også når avisa Nordlys taler varmt for en samlet landsdel, og som vi har gjort over, peker på lokaliseringsløsninger utenfor eget nærområde.

Hvordan vi skal lære oss å løfte blikket ut over egen fjordtarm, bli mer pragmatiske, se landsdelen og oss selv litt mer utenfra, og å forstå de maktstrukturer vi står overfor, får bli en annen debatt. 

Det er imidlertid bred enighet om at mye av Norges framtid ligger i Nord-Norge. Men, selv om landsdelen aldri har vært mer i vinden enn nå, taper vi terreng hva makt angår. I en slik situasjon nytter det ikke at vi fortsetter å løpe rundt og snakke i munnen på hverandre, om vidt forskjellige saker.

For å få gjennomslag må politikere, næringsliv og organisasjoner snakke med en stemme, om de samme langsiktige prioriteringene, enten vi liker det eller ikke.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer