Nå mener altså de tre historikerne uten krigshistorisk kompetanse å ha påvist en annen virkelighet.

Krigsdekorasjonsutvalget fant ikke grunnlag for utdeling av nye krigsdekorasjoner. Deres rapport har fått knusende kritikk fra meritterte norske krigshistorikere. Mitt anliggende er felttoget ved Narvik 1940. Blant de tusener som kjempet i landkrigen her, var det kun general Fleischer som fikk krigskorset, Norges høyeste utmerkelse. Han ledet det lengst varende felttoget i Europa i 1939/1940 fram til en ukronet seier. Franske soldater som kjempet sammen med de norske en kort periode, fikk 56 krigskors.

Man ser raskt at utvalget legger opp til en mannjevning mellom nord og sør. Hvor var innsatsen størst? Og var fordelingen av dekorasjonene landsdelene innbyrdes urettferdig? Deres konklusjon er: Forfordeling av innsats i én bestemt landsdel kan ikke påvises. Begrunnelse: I Nord-Norge sloss ca. 10 000 mann i to måneder. I Sør-Norge sloss ca. 40 000 mann i én måned… og … det står like mange kjempende bak hver krigsmedalje i sør som i nord …

Tallene er gale, på mange måter. Av de oppsatte avdelingene sørpå var bare 18 500 mann i kamp og hele tiden under retrett. Men viktigst er at det aldri var noen som sloss i én måned. Noen få avdelinger kjempet et par ukers tid, men de aller fleste bare få dager, endog få timer, før overgivelse, deserteringer, ukoordinert flukt, eller lokale kapitulasjoner. Antall kampdøgn (antall soldater x dager i kamp) er overveldende større nordpå. Dessuten, jevnbyrdighet mellom to stridende parter antas å foreligge ved tre ganger så mange angripere som forsvarere. Kampene nordpå var nesten bare angrepskrig.

Det er mange feil i krigshistoriske beretninger hva angår krigen ved Narvik. Men hittil har ingen av krigshistorieforfatterne underslått det faktum at felttoget sørpå var bortimot mislykket, mens narvikfelttoget var vellykket. Nå mener altså de tre historikerne uten krigshistorisk kompetanse å ha påvist en annen virkelighet.

Utvalget har beskrevet større og mindre kamphandlinger i alle Hærens divisjoner (kommandodistrikter) – unntatt 6. divisjon (Nord-Norge). Ikke en eneste kamphandling er omtalt i dette kapitlet! De nevner riktignok gjenerobringen av Narvik, men beskriver ikke de voldsomme kampene i Taraldsvikfjellet rett øst for Narvik natten til 28. mai der eksempelvis vesterålskompaniet (kp 7) i Hyldmo-bataljonen i løpet av få timer mistet en fjerdedel av sine soldater, 8 døde og 17 sårede. Dagen etter var kompaniet i gang igjen med de siste «opprenskningene» oppover mot Fagernesfjellet (1270).

Historien om 6. divisjon utgjør kun én side i rapporten (uten bilde og irrelevant stoff). Den sørnorske 2. divisjon er omtalt på tre sider, mens 3. divisjon, hvor bare én av bataljonene (720 stridende) kom i kamp (16. – 22. april), er tilgodesett med to sider. Det er færre kampdøgn i hele denne divisjonen enn i to tropper (90 mann) i to måneder nordpå.

Verst er det at fjellkrigen ikke en gang er nevnt. Den representerer halvparten av de stridende styrkene ved Narvik. Denne vinterkrigen i arktisk høyfjell er det mest spektakulære i narvikfelttoget. Krigshandlingene her var fundamentalt forskjellig fra lavlandskrigen langs/nær veiene sørpå. Flesteparten av soldatene var fiskere og andre kroppsarbeidere tilhørende Trondenes- og Lyngen-bataljonene. Etter at de ankom fronten midt i april, var de ikke innomhus. De sov i snøhuler eller telt, i de samme klærne, undertøyet, skistøvlene gjennom hele felttoget. De frøs og frøs. I fjellene var aldri en eneste alliert soldat involvert.

Denne seige fjellkrigen endte helt øst i grensefjellene, langt unna sivilisasjonen og med forsyningsveier på opptil 30 km tur-retur. Soldatene måtte selv bære proviant og ammunisjon på ryggen frem til fronten på frivaktene, 35 kg tunge ryggsekker i råtten vårsnø. Hesteskyss kunne ikke brukes i fjellene.

Her ble de tallmessig jevnbyrdige østerrikske spesialsoldatene, die Gebirgsjäger, med erfaring fra krig i Tatrafjellene i Polen høsten 1939, gradvis presset bakover fra fjellknaus til fjellknaus helt til demobiliseringsordren kom som et sjokk på soldatene 8. juni. De var i ferd med å snøre sekken om tyskerne, det var bare dager igjen til den tyske krigsmakten ville ha gitt opp kampen og latt seg internere i Sverige. Flere togsett sto klare på svensk side. Dette bekreftet tyske offiserer i kapitulasjons-forhandlingene på Bjørnfjell 9. juni. Så ble våre soldater kommandert ut av stillingene og beordret til sine demobiliseringsplasser. I utvalgsrapporten står det: … Som kjent falt det hele sammen da de allierte trakk seg ut.

Tvert imot, soldatene hadde «jobbet» på seg selvtillit og angrepskompetanse, var toppmotiverte og fulle av kampvilje. Den tyske kampmoral var tilsvarende svekket. Pressesjef Gotaas i generalstaben spør brigadesjefen, oberstløytnant Ole Berg, om hvordan guttene tok beskjeden om demobilisering: … Blev de glade over at krigen var slutt og at de skulde få reise hjem? Glade? Det er det tristeste jeg har oplevd, å se guttene da de toget hjem. De så på mig med store, spørrende øine. De skjønte åpenbart ingen ting. […] De visste like godt som jeg visste det, at høist om noen få dager vilde hele Rundfjells- og Bjørnefjellstrakten vært renset for tyskere.

For å holde i mot presset fra de norske styrkene i fjellet fikk tyskerne stadig forsterkninger, særlig via flydropp ved svenskegrensen. Utvalget rapporterer 1 000 mann, det riktige er 1 740 mann. At 450 fangetatte norske soldater ble satt inn i tysk forsyningstjeneste til frontlinjene, er ikke nevnt i rapporten.

Utvalgets beskrivelse av luftkampene under felttoget: Tyskerne hadde ikke tilgang til særlig flystøtte i Narvik-avsnittet, hvilket lot de foreldede norske flyene operere i området. Faktum er at tyskerne var helt overlegne i luftrommet under hele felttoget også etter at Bardufoss flyplass 20. mai ble åpnet for britiske fly. Norsk luftvern var ikke-eksisterende. På formiddagen 22. mai opererer i over én time 42 tyske fly samtidig over narvikfronten! Utpå ettermiddagen kommer det nye 6 fly, og til slutt kommer «kveldsøkta» med 9 fly på bombetokt i Narvik- og Harstad-området i henhold til tyske kilder.

Så til krigsdekorasjonene. Major Olaf Helset fikk krigskorset for sin ledelse av den 1½ times lange trefningen ved Midtskogen, 5 km vest for Elverum, natt til 10. april. Dette oppskrytte historiske «slaget» handler om den offisersterke forpostsperringen på 90 mann som stopper det litt større, tyske kompani Spiller der det kommer vassende i dypsnøen langs veisperringen ved Midtskogen. Etter kamp uten falne på norsk side innser tyskerne at et avansement til fots kilometervis til Elverum er urealistisk og trekker seg tilbake. Samtidig går også de norske soldatene bakover og forsterker hovedstillingen ved Sagstuen et par kilometer unna i retning Elverum. Her ligger blant annet et gardekompani og i hit ankommer også Krigsskolen. Kongen med følge har nå forlatt Elverum. Han var aldri i reell fare. Krigskorsmottaker Helset har selv beskrevet hendelsen på Midtskogen som «en liten trefning».

For øvrig får Spillers kompani herje fritt på sin korte runde til Midtskogen. De kjører i sine busser uhindret gjennom flere militære avdelinger tilhørende 2. divisjon (standkvarter Oslo) både fra Oslo og tilbake. De avvæpner og tar til fange norske offiserer og avdelinger, deriblant 4. gardekompani (÷ én tropp) på Minnesund. Ingen av avdelingene i 2. divisjon kjempet lenger enn 2 uker. Fire befal mottok krigskorset.

Fleischer fikk krigskorset på vegne av alle soldatene i 6. divisjon, hevder utvalget. Hvorfor fikk ikke sjefen i 2. divisjon krigskorset på vegne av sine underordnede? De skriver videre: Slik praksis var, er forholdene ved 6. divisjon et eksempel på at menige og lavere befal hadde færre muligheter for å bli dekorert for bragd enn offiserer.

I Statuttene for krigskorsdekorasjoner, vedtatt i Kongelige resolusjoner, forelå de politiske retningslinjene for dekorasjonspraksis. Det er to hovedbetingelser: personlig tapperhet … ved ledelse Det ville være rart om de sosialistiske regjeringer på 40-tallet, med den sterke skepsis de fortsatt hadde til offiserskorpset, skulle mene at dekorasjonene bare var forbeholdt høyere befal. Nei, dette ble en presedens som offiserene selv skapte med sine innstillinger til Forsvarsdepartementet.

Soldatene var utsatt for voldsomme psykiske og fysiske belastninger over lang tid uten avløsninger. Dette kvalifiserer ikke i seg selv til dekorasjon. Men lista bør ligge lavt for enhver ekstraordinær innsats av enkeltpersoner uavhengig av grad. Det finnes en rekke kandidater blant menige og befal i 6. divisjon der betingelsene i statuttene passer som hånd i hanske for tildeling av krigskorset.

Konklusjon:

1. Det foreligger en rekke til dels grove feil i rapporten.

2. Feil og usynliggjøring fører til systematisk nedjustering av krigen ved Narvik.

3. Innsatsen var klart størst nordpå. Antall krigskors-dekoreringer i Hæren var klart størst sørpå.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I en leder skriver Nordlys at stortingsflertallet i juni fikk vedtatt en produksjonsavgift på oppdrettsfisk. Det kan se ut som om avisa har leid inn SVs Torgeir Knag Fylkesnes til å være lederskribent.

0
47