Krokodilletårene satt løst i 2009. Det gjør de alltid. Det blir interessant å se reaksjonene fra ansvarlig politisk hold i 2017.

Vi startet sist fredag en reportasjeserie med tittelen «I bolig-Tromsøs bakgård». Reportasjene er produktet av et journalistisk dypdykk ned i en mørk side av Tromsø, en by vi alle er glad i. Der, på den skyggesiden de fleste av oss bare aner konturene av, har våre reportere avdekket historier og skjebner som er hjerteskjærende vonde. Det er tungt å fordøye historier om mennesker nær bunnen av både samfunnet og sine egne liv, og det er ikke alltid like lett å ta innover seg at kløften mellom det store flertallet av oss og de som sliter aller mest, er så stor som den er.  Men det er viktig kunnskap for alle oss som lever gode liv å se den virkeligheten reportasjene løfter frem fra det sosiale tussmørket. Selv om det svir. For det skal svi. Særlig for dem som har et spesielt ansvar, som skal ivareta de av byens innbyggere som sliter aller mest.

For å si det med reporternes egne ord: «Millionene flommer og nye prisrekorder settes. Det er boligfest i Tromsø. Vi har møtt noen av dem som aldri ble invitert». Reportasjeserien har fokusert på boligsituasjonen til vanskeligstilte, og den kommunale boligpolitikken overfor disse menneskene. Vi møter Tommy, (som Nordlys har skrevet om en gang tidligere), som bor på ni kvadratmeter (pluss felleskjøkken og - bad), og betaler over 8000 kroner i husleie til kommunen. Kommunen leier selv boligen på det private markedet for 6100 kroner. Kommunen skor seg altså på det som skulle være et hjelpetiltak. Vi får også historien til kreftsyke Jann-Roger som fikk nødbolig av kommunen og endte som gjeldsslave. Hjelpeinstansen, det kommunale boligkontoret, ble Jann-Rogers største kreditor. For de som ikke klarer husleia får større og større gjeld til kommunen. Og den forsvinner ikke. Nå har Jann-Roger fått en mer varig bolig på 33 kvadratmeter. Husleia til kommunen er på kr. 10 399,-. Disse to, Tommy og Jann-Roger, er bare noen få av flere eksempler på et system som i mange tilfeller skaper gjeldsslaver av folk som allerede sliter med det meste.

Nina Walthinsen, som er daglig leder i Gatejuristen, sier hun er lei seg og fortvilt, fordi de menneskene dette handler om har ikke noe valg. Når de søker om varig bolig, får de nei, fordi kommunen ikke har boliger nok. «Da må de ta en midlertidig kommunal bolig, som har helt ublu priser, som kan medføre at man kommer inn i et gjeldsforhold til kommunen», sier Walthinsen, som mener at boligpolitikken til Tromsø kommune er umoralsk. Hun hevder at kommunen er en særdeles vanskelig kreditor, strengere enn flere private kredittselskaper. Det er svært vanskelig å få slettet gjeld til Tromsø kommune.

Noen faste Nordlys-lesere synes kanskje at dette har de lest om før. Det kan godt være. For snart åtte år siden, i 2009, publiserte vi en reportasjeserie som het «Hjemløs i Tromsø». Den kommunale boligpolitikken overfor vanskeligstilte var ett av temaene som det ble satt søkelys på i denne serien. I etterkant av publiseringen ble flere partiledere i kommunestyret intervjuet om saken. Alle var dypt rystet og mente dette var uverdige forhold som det måtte gjøres noe med straks. I 2017 kan vi nå konstatere at lite, om noe, har forandret seg til det bedre. Krokodilletårene satt løst i 2009. Det gjør de alltid. Det blir interessant å se reaksjonene fra ansvarlig politisk hold i 2017.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
264

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12